Print this page

Zambia

Zambia
(180 190 km)

 

 

Day 181:
Thursday April 5. 2007Lake Kariba – Zambian border - Lusaka


De sørafrikanske landene har vært veldig greie hva gjelder grensepassering. Derfor ventet vi rask og kvikk ekspedering her også. Det ble med ekspedering og mye annet, inkludert arrestasjon…

Ferdig med pass-stemplingen, begynner det hele med at Knut går over i tollskranken for å registrere inn bilen. Bak skranken sitter Dennis. Dennis er ingen fornøyd mann. Dennis er ingen smart mann. Dennis hører dessuten dårlig. Han peker på skjemaet som Knut må fylle ut, slik vanlig er ved grensepasseringer. Knut spør om penn. Dennis bare ser igjennom han, med glassaktig, sløvt blikk. Knut spør på nytt og gjør oppmerksom på at det ligger to penner på nabopulten. Dennis ser mer gjennom Knut. Knut blir lite imponert over servicenivået til Dennis og sier at det ikke akkurat er god service her. Knut blir litt sinna og gretten. Dennis sier at det ikke er hans jobb det her med service. Dennis reiser seg demonstrativt, går fra skranken og setter seg ved en annen pult. Dagens anstrengelse. Vi tror først det er for å finne en penn til oss, men slikt driver ikke Dennis med. Han vil nemlig helst ikke jobbe på jobb. Knut går bort og spør hvorfor han har satt seg der. Dennis ser mer gjennom Knut. Knut blir mer sinna og gretten. Knut slår ut med armene, gestikulerer bedre enn en spanjol på fotballkamp oppgitthet og snur for å gå ned til bilen for å hente en penn. På vei ut døren roper han til Dennis: ”Thanks and goodbye”. Tilbake fra bilen væpnet med egen penn i hånden, er Knut klar for å fylle ut papirene. Men Dennis er selvsagt ikke klar. Nå vil han ikke gi ut skjemaet engang. Dennis er nemlig dødelig fornærmet. På en eller annen måte ble ”thanks and goodbye” til ”fuck you” i Dennis sine sløve ører. Han har sikkert bare dagdrømt det hele, men er like fullt blodfornærmet. Han vil derfor ikke slippe oss inn i Zambia. Fett, ikke minst med tanke på at Hanne og siden også Helen skal fly ut fra hovedstaden Lusaka. Der skal vi også hente Jeppe. Dermed ble det inn på kontor til sjefen for immigrasjonen for Knut, som hadde oppført seg uforskammet, for å løse situasjonen. Knut vil ikke si unnskyld for noe han ikke har sagt og Dennis, den ubrukelige, vil ikke slippe oss inn i landet. Det hjelper kanskje heller ikke at Knut sier i hele kontorets nærvær at han ikke er vant til myndighetspersoner som oppfører seg som en barnslig seksåring… Sjefen for immigrasjon, er dessverre ikke sjefen til Dennis og kan dermed ikke pålegge han å slippe oss inn. Det blir med stillingskrig og skyttergrav. Altså liten progresjon. Tre timer går med diverse tullball. Og sjefen til Dennis skulle ikke komme før klokka tre, fire timer etter vi ankom grensen. Så det blir med mye venting og ond skuling på Dennis The Menace.

Sjefen til Dennis kommer omsider og alt er i orden etter fem minutter. Han bare ler av det hele. Vi setter oss i bilen, glad for å være ferdig med dette tullet, eller så vi trodde. For i det porten til Zambia blir åpnet for oss, treffer bæsjen vifta… En hissig fyr kommer bort til oss, presenterer seg som politimann i Interpol og ber om alle mulige papirer tilknyttet bilen. Han er fra første stund frekk, sint, sur og ubehøvlet i tonen, så vi skjønner straks at her er det en ”takk for sist - hilsen Dennis” på gang. Han ser knapt på papirene og ber oss pelle oss tilbake til Zimbabwe. Begrunnelsen er at bilen er engelsk og vi ikke har importklarering fra Harare med oss og heller ikke et brev fra det brittiske politiet som sier at dette er vår bil?!?!?!. Åpenbar bogus og hønsemøkk... Han slenger papirene i fanget på Knut som sitter bak rattet, og peker med et ondt smil i retning Zimbabwe. Knut er lei. Knut kikker ned: Alle papirene våre ligger i fanget. Knut kikker opp: Porten til Zambia står fortsatt åpen. Knut gir flat pedal. Odd skyter fart. I motsatt retning av det Mr. Interpol peker. Mr. Interpol smiler ikke ondt lenger, men brøler etter oss. Hanne måper. Helen måper. Andreas gliser. Helen, etter å ha summet seg litt, får lagt til at dette kanskje ikke er så lurt. Så da er vi altså inne i Zambia i noe større tempo enn vanlig og kikker på gps’en etter alternative ruter til Lusaka. Dessverre, for denne gangen, er Odd III sterkere enn han er rask. Det tar ikke lang tid før en ulende politibil tar oss igjen. Vi stopper. Knut blir dratt ut av førersetet av en rasende Mr. Interpol. Inni bilen, ved siden av førersetet, ser han en flaske med Brandy som vi tilfeldigvis har plassert der etter båtturen pga. plassmangel. Han står med den i hånda og rister. Han er så sinna at han glefser og sikler ukontrollert og får brølt at ikke nok med at vi tar oss ulovlig inn i Zambia, så drikker vi mens vi kjører. Dermed blir vi arrestert og det bærer tilbake til grensen, Knut på lasteplanet til politi-pick up’en sammen med fem kvinnelige politibetjenter og like mange AK-47 maskingevær og vi andre i Odd sammen med Mr. Interpol.

Når vi skal parkere krever han å få Jens sine nøkler til bilen, samt passene våre. Vi nekter og
Knut og Jens blir tatt med inn på et nytt kontor. Mr. Interpol er fremdeles ekstremt opprørt og vi blir sittende i fem minutter å høre på banningen og kjeftingen hans, før han forlater kontoret. Han plasserer en vakt med en AK-47 rundt nakken inne på kontoret for å passe på oss. Vi skjønner at dette lukter litt trøbbel. Men samtidig vet vi at han ikke har altfor gode kort på hånden all den tid grunnlaget han nektet oss inngang på, åpenbart var bogus, samt at Knut som sjåfør slett ikke hadde drukket av flasken. Mr. Interpol kommer tilbake med to andre fyrer og de begynner et slags avhør. Han er nå mer opptatt av brandyflasken enn at vi stakk av. Knut ber han gjentagende lukte på pusten hans. Men han bare svarer at den type øl (!) lukter ikke. Knut hadde tidligere på dagen, på nabokontoret til sjefen for imigrasjonsposten, sagt at han skulle sende en klage på dem til departementet (for å få fortgang, da de er ekstremt redde for alt som er av overordnede), og det virket som om dette hadde kommet dem for øre, for de var plutselig roligere nå. De kom så med deres ”dom”: - Dere kommer ikke inn i Zambia og må reise tilbake til Zimbabwe pga manglende papirer. Bedre enn en tur i Zambesisk fengsel kanskje, men også ganske klønete med tanke på alle passasjerene våre som skal fly ut og inn fra Lusaka. Knut nekter å dra tilbake og ber igjen om å få se loven som sier at vi må ha disse papirene for å kjøre gjennom Zambia. ”Loven er det vi som bestemmer”, svarer Mr. Interpol, før de tre går hissig ut på gangen igjen. Vi ser på hverandre og lurer på hva som skjer nå og om dette var et lurt trekk… Vi får godsnakket litt med den væpnede vakten og Knut går over til mappen med bilpapirene våre som var beslaglagt og snike passet sitt ut av mappen, før de tre kommer tilbake. De forteller at de har en ny avgjørelse: - Dere skal bli med oss til distrikts politisjefen. Politistasjon ligger en halvtimes kjøring inn i Zambia, forteller de. På en måte er dette godt nytt, da dette medfører at vi da blir tatt inn i Zambia. På den andre siden er vi litt usikre på om det vil bety en natt eller to i spjelet. Dermed blir det ny kollonnekjøring, denne gang i motsatt retning.

Knut og Jens blir tatt inn til politisjefen etter at Mr. Interpol har fremlagt sakens ”fakta” til ham. Det er tydelig at Mr. Interpol ikke har turt si at han hadde utvist oss pga ”manglende” dokumenter, da dette jo ikke var noe han hadde myndighet til å gjøre. Derfor er temaet for politisjefen Knuts påståtte ”fuck you”-utsagn og at vi kjørte og drakk samtidig. Vi får aldri helt fortalt vår versjon av saken, men skjønner fort at dette ville gå greit, så vi unnlater å bringe opp alle aspektene i saken. Vi nøyer oss med å fortelle at vi ikke drikker og kjører og at ”fuck you”-utsagnet kun var en misforståelse. Ellers fortalt vi litt om reisen vår og vår opplevelse av Afrika. Det hele ble veldig Hakkebakkelov etter hvert; altså vær snill og grei, og dere er veldig velkomne i Zambia. Slik ble dette den mest tidkrevende grensepasseringen så langt.

Vi ankom Lusaka i mørket og tok oss en ganske latterfylt middag før vi la oss i teltene i hagen til Chachacha Backpackers.

 

Day 182:
Friday april 6. 2007Lusaka

 

Andy er igjen på hostelet, mens Helen, Hanne, Knut og Jens går en tur til sentrum og markedet. Det er påske, så det meste er stengt, bortsett fra markedet. I det vi stopper for å ta noen bilder av et matmarked, merker Knut at en hånd er oppi veska hans. Han kikker ned og ser en liten fyr trekke seg unna. Knut bykser etter han, men i spranget snubler han i en stabel med gresskar. Han ligger loddrett i lufta før han smeller i bakken blant gulrøtter, auberginer, tomater og flere gresskar. Tjuvradden løper unna i alles åsyn. Knut reiser seg og blør solid fra et kutt i hånden. Stor ståhei og full fest med god pleie fra en rekke av grønnsaksselgerdamene og blir også tilbudt hjelp med sårene av en lokal, hyggelig mann med cowboyhatt trukket ned i pannen. Han tar Knut med seg bort til bilen sin og i stedet for å åpne bagasjerommet åpner han panseret(!). Knut ser ut som et spørsmålstegn. Mannen med hatten drar frem en fille og skal til å dyppe denne i bilens batteri. Han sier at dette er den beste måten å behandle sår på. Hanne, som er lege, er ikke helt enig i denne behandlingsmåten, og Knut sier takk, men nei takk. Knut konstaterer at tyven ikke fikk tak i noe, men forbanner seg over at sikkert 100 mennesker bare stod å så på tyven løpe forbi og at ingen grep inn og at det kunne vært fint og fått ut litt innestengt aggresjon fra i går på tyven.. At ingen grep inn må han 20 minutter senere spise i seg, for da kommer en morsk mann bort til oss med tyven i klypa. Tyven er en gategutt på kanskje 16 år. Han er livredd. Knut blir spurt om han vil ta han med seg til politistasjonen. Gutten påstår at det var kompisen hans som var den som var oppi veska, men at det var han som fikk skylden for det. Vi orket ikke mer styr, så Knut fikk av en eller annen grunn en barmhjertig samaritan følelse over seg og sa det var greit. Mannen dro likevel av gårde med gutten i retning av politistasjonen hvor han sannsynligvis fikk skikkelig pryl…

Senere litt lenger nede i gata driver Jens og kikker på et kart mens vi spaserer nedover. Klunk, sier det plutselig, en flaske ligger knust og noe hvitt innhold renner utover asfalten. Jens er raskt omringet av en del menn som vil ha penger for at han har sparket til ”medisinen” deres. Det viser seg å være skomedisin, altså en flaske med skoimpregnering, som er sparket til. Flasken stod mitt på fortauet, der alle går, et særdeles klønete sted å plassere en flaske, dersom man er redd for dem. Det luktet at det lå business i knuste flasker her. Jens er ikke så lysten til å betale for dette, så det blir en del argumentasjon rundt det hele. En fyr som hadde sett det hele gikk forbi Helen og rådet henne til å hente politiet. Men skopusserne sier snart at det er greit og vi går videre. Men litt action ble det da også i dag.

Det er Hannes siste kveld i dag, så vi bestemte oss for å flotte oss på god restaurant. Det ble en av de bedre middager så langt i Afrika, påfulgt av tur på club…

Day 183
Saturday april 7. 2007Lusaka - Kafue

 

Det var med slitne kropper vi vinket adjø til Hanne på flyplassen, tre timer før avgang. For oss gikk turen videre til Kafue National park. Vi måtte jo sørge for at Helen fikk se litt mer dyr, særlig giraffer som var et must for henne før hun drar hjem (det viste seg etter hvert at det ikke finnes giraffer i parken, stikk i strid med våre ”sikre” forsikringer fra de vi spurte i Lusaka….) Etter tre timer på snorrette veier ankom vi parken i solnedgang. Det ble masse bøfler, antiloper og noen elefanter før vi kom inn i campen. Men det var halv annen meter høyt gress overalt, så man så omtrent bare dyrene når de gikk i veibanen. Vi lagde en rask middag basert på chakalacka-bokser og la oss til en imponerende stjernehimmel.

 

Day 184:
Sunday april 8. 2007Kafue – Lusaka/Livingstone


Startet morgenen med å kjøre litt rundt i parken, men det ble med LITT. Det viste seg at parken hadde vært oversvømt og det meste av veinettet var ødelagt. Kun den stripen på 4 kilometer som vi hadde kjørt inn til campen var åpen for game drives. Vi gadd ikke å bruke dagen på å tråle opp og ned denne stripen for å kikke på høyt gress. Skikkelig bomtur! Etter en frokost, som bare ble til en pulverkaffe pga høy pris, på en lodge, la vi tilbake på de samme snorrette veiene mot Lusaka. Det ble til at Knut tok med seg Helen i Odd til Livingstone for å dra på dagstur til Chobe National Park, mens Andy og Jens ikke orket nye seks timer i bil og ble igjen i Lusaka.
Andy og Jens dag:
Dusj, internett, spise, bok og lax. Ikke mer å si. Bortsett kanskje fra at Jens presterte kunststykket å glemme soveposen sin i bilen. Ble en jævlig kald natt i teltet!
Helen og Knuts dag:
Mer kjøring og temmelig kjedelig, ankom Livingstone rundt 7 draget og fikk ikke booket noen ting pga strømbrudd!!!

Shite!!

Day 185:
Monday april 9. 2007Lusaka/Livingstone

 

Andy og Jens dag:
En ny dag med kort oppsummering for vår del: Chilling, internett og bok. Lite spennende dag.
Helen og Knuts dag:
Står opp grytidlig og får booket en 3 timer Walking safari i park med giraffer, bøfler, neshorn og flodhest, sinnsykt moro og en av de beste naturopplevelsene så langt i Afrika uten tvil… Livingstone museum og litt souvernir shopping før vi spiste middag og slappet av på ocen front lodge..


Day 186:
Tuesday april 10. 2007Lusaka


Andy og Jens gikk for å få tilbud på bilforsikring for de neste landene, samt plukke opp passene på den norske ambassaden, som vi hadde bestilt i Luanda, Angola. Årsaken til passbestillingen, er at til tross for nye pass på starten av turen, har vi brukt opp visumsidene våre snart. Er derfor ikke helt sikker på om de siste sidene er tilstrekkelig for å komme til Sør Afrika. Ambassaden hadde derimot ikke fått passene våre ennå, så vi har muligens et problem…

Sitter nå i skrivende stund og venter på at Jeppe skal lande på flyplassen. Han er vår neste passasjer. Det er folksomt i Odd om dagen! Veldig hyggelig!

Day 187:
Wednesday april 11. 2007Lusaka – Bush camp

 

Kjørte Helen på flyplassen før vi fikk vasket og kjørt Odd på en rask service med olje skift og små sjekk av diverse små ting. Som alt i Afrika tar ting tid, veeeeeeeeldig lang tid og dermed ble avreise også sent…

Vi var også innom den Norske ambassaden for å hente nye pass vi hadde bestilt i Luanda, Angola for nesten to mnd siden. Ved bestilling fikk vi opplyst at dette var enkel rutine og fort gjort, det skulle ta rundt to tre uker å prosessere så passene ville 100 % sikkert være i Lusaka når vi kom ditt. Dessverre viser det seg at afrikansk ”effektivitet” tydeligvis smitter over på norske ambassade ansatte i Afrika. Passene våre var ikke ankommet ambassaden i Lusaka da det hadde tatt pass ansvarlig ved ambassaden i Luanda 4 (fire)!!! Uker å få ekspedert våre pass skjemaer, og det selv om det hastet, skulle være ekspress og at vi betalte ekstra for å få passene sendt med DHL!!!!!!! All ære til det norske byråkrati og inkompetens.. På den annen side: det er ikke bare afrikanere som er totalt ubrukelige når det kommer til timing og det å gjøre jobben sin…

Dermed bar det av gårde ut av Lusaka og Zambia uten nye pass men med enda ber byråkratisk tullball vi må ordne all den tid passene ikke lenger har noen verdi for oss… Det blir en test av norsk byråkrati og effektivitet å se hvordan og om vi får refundert våre penger…

Day 188:
Thursday april 12. 2007Bush Camp – South Louwanga NP


Opp og stå for så og fyke av gårde mot parken. Kom ditt i god tid til å sjekke inn og hive oss på en ”night drive” hvor vi håpet å få se løver og leoparder. Det ble dessverre ingen av de nevnte dyrene men vi fikk se en stor flokk vilhunder som for så vidt er mye mer sjeldent å se, fantastisk opplevelse, skikkelig kult og moro faktisk!! Disse dyrene er de mest effektive jegerne av alle rovdyrene i Afrika og er sinnsykt ”på” og glupske.. fikk også fyrt av noen bilder og en flott filmsnutt på 20-30 sekunder som bør gi oss et innslag på National geographic channel…

Kom hjem halvsent til en lodge uten strøm og begrenset med mat, men med hippos og svære nilkrokodiller tuslende rundt telt og bil…

Day 189:
Friday April 13. 2007South Louangwa NP – Border of Malawi

 

Forlot parken etter en “morning drive” på 2-3 timer speidende etter løver og leoparder, dessverre uten å oppdage noen, selv med Jeppe sittende speidende på taket… Vi så imidlertid elefanter, 1000 talls antiloper, giraffer, flodhester, kuduer og en hel masse fugler vi ikke vet hva er..

Grensepasseringen ut av Zambia gikk smidig og greit uten noen form for action, i det hele tatt stor kontrast til vår litt ”ville” entring av landet. Nesten litt kjedelig kan man si nå som vi er blitt vant til action.


Previous page: Zimbabwe
Next page: Malawi