Print this page

Togo

Togo

(160 595 km)

 

Togo
(160 595 km)


Day 87:
Monday December 25. 2006
Border to Lomè

Fant frem til Hotell Gallion, fint nok og med hyggelig smilende betjening som faktisk prøver helhjertet og med en stor meny (hvor rettene i tilegg eksisterer!) inklusive en espressomaskin. Fortjent...

Axel, Andreas og Knut tok turen ut i byen for å prøve å finne en minibank, noe de klarte etter mye om og men. Men da de endelig fikk tatt ut penger, forsvant de inn igjen i maskinen før Knut rakk å ta dem?!. Ble faktisk robbet av en minibank!!! Vakten bare smilte og lo før han ba oss komme tilbake i morgen for å fikse det. Det blir nok en skikkelig interessant opplevelse i banken, ja.

Knut og Andreas vant, som vanlig, knoblingen om det beste rommet. Rommet til Jens og Axel var lite og viste seg også som ekstremt varmt. Jens lå våken store deler av natten, varm og ikke så lite irritert over en stadig økende kløe rundt om på kroppen. Var det mygg her (de er små og lydløse her nede)? Det skulle vise seg at det var ikke mygg, men noen ekstremt ondsinnede bedbugs. Over 60 bitt, kløende som ville Satan, bare på høyrearmen! Aaahrg!

Day 88:
Thuesday desember 26. 2006
Lomè

Opp tidlig, noen mer trøtte enn andre og ikke så lite kløende. Men etter den sure kløe kommer…

Vi troppet opp i banken tidlig for å få fikset vårt lille pengeproblem. Der kunne de imidlertid fortelle oss at vi måtte komme tilbake dagen etterpå. Fordi minibanken ikke ble tømt/sjekket i dag.. Det hørtes ut som det ikke var første gangen det hadde skjedd. Lettere misfornøyde satte vi derfor kursen mot Nigerias ambassade for å skaffe Axel visum, slik at han kan få flydd til Accra derfra. Det viste seg raskt at ambassaden var stengt pga ferie og dermed hadde vi fått en særdeles dårlig start på dagen. Vi tenkte at vi allikevel kunne sjekke om noen andre ambassader var åpne når vi uansett var stuck i byen pga bank problemet. Gleden var derfor stor da det viste seg at Den Demokratiske Republikk Congo (DRC) ikke bare var åpne, men også kunne levere visum på 24 timer. Jippi!!! Vi har hørt rykter og sladder om at dette var et helvetes vanskelig visum å skaffe, så da gjenstår det å se hva som skjer i morgen. Passene ble i hvert fall levert.

Litt mer fornøyd med dagen og fortsatt med noen timer dagslys å benytte, bestemte vi oss for å ta en tur til Togoville, en landsby ikke langt fra Lomè, mest kjent for å være ett hovedsete for vodooreligionen og som også har blitt besøkt av den avdøde pave Johannes II i 1985 (etter at en jomfru var observert gående på innsjøen. Yeah right!!) Stedet var som en hvilken som helst annen landsby, eller i hvert fall nesten. Hvite flagg ved enkelte hus markerte at her bodde det en voodoo prest, mens troende hadde fetisjer (bønne-figurer) uten for husene sine som de ofret det som finnes av dyr til. Vi ble guidet rundt i en døsig landsby i ekstrem varme i en drøy time. Den planlagte daten med en kvinnelig voodooprest, som guiden vår hadde lovet, ble det derimot ikke noe av, da hun angivelig var opptatt med et langt rituale. Litt for mye påvirket av Hollywood og med forventinger om bloddryppende høner, skrikende besvergelser og nålestikk i dukker, ble det kanskje en litt skuffende tam innføring i voodooen.

Day 89:
Wednesday desember 27. 2006
Lomè

Begynte dagen med å hente visum på den DRC’s ambassade. Pass med stempel og visum overlevert! Fullstendig smertefritt! Lykkelige satte vi så kursen mot Nigerias ambassade igjen. Der ble vi bryskt stoppet av vakten som kunne fortelle at visum bare ble utstedt på tirsdager og torsdager og uansett ikke til turister. Etter veldig mye frem og tilbake med stygge ord og blikk fikk vi huket tak i en dame på vei ut av ambassaden for å spørre om råd og slippe inn til visumseksjonen. Erfaringen er nemlig at ting ofte kan ordnes, selv om ikke den svært så autoritære og ikke så lite maktsyke vakten sier det er umulig. Dette medførte imidlertid enda mer bråk og rabalder da den lille keiservakten likte dårlig at vi utfordret hans autoritet som Portvakt (med enorm stor P). Vi klarte imidlertid tilslutt å lure oss inn og fikk da et hyggelig møte med den ansvarlig ”visumdamen” som jo kunne fortelle at visum dager var tirsdag og torsdag, men like fullt ikke virket helt uvillig. Vi forklarte problemet med Axel og når han i tillegg, riktig nok på forespørsel, dro på med snakk om bekjente i SonyEriksson som muligens kunne hjelpe kvinnens sønn med jobb i Europa (!? Axel karamellmunn…), ble alt mye lettere. Visum søknad ble levert, mailadresse og penger skiftet hender, og vi fikk beskjed om å komme tilbake klokken 3. Oppmuntret over den gode flyten og den positive auraen vi nå følte oss omgitt av så langt, satte vi av gårde mot ambassaden til Angola, som er herre over nok et svært beryktet visum. Vi har hørt historier om overlandere som har måttet snu på veien sørover, da det ikke har vært mulig for dem å få visum hit. Også her fikk vi en positiv opplevelse til tross for at det var feriefri også her. Det gikk dessverre ikke å få visum i Lomè nå da det var stengt, men vi kunne få snakke med en sekretær og det som etter hvert viste seg å være Angolas konsul i Nigeria! Mennene viste seg svært hjelpsomme og vi fikk beskjed om at dersom vi kom til Abuja i Nigeria, skulle vi få visum på dagen! Lurte litt på om de spøkte, men søknadsskjema og det nødvendige ble lagt ut til nattvakten. Vi kunne hente det der på kvelden og ha papirene klare om vi ønsket å søke visum i Nigeria. Tilslutt skrev konsul Bernardo ned sitt navn og tlf nummer og sa vi bare skulle ringe om det ble noen problemer! Sykt bra og utrolig! Det må nesten være for godt til å være sant, noe vi nok vil finne ut av litt senere.

Nå var det bare en ting å gjøre, tyne lykkedagen vår for det den var verdt. Derfor rett inn i taxi og bort på Gabons ambassade, og jo da, visum var greit det, nesten on the spot service. Bare en hake, Jens kunne ikke finne passet sitt, noe som resulterte i et ekstremt høyt stress nivå, svetting, blodrøde kinn, blodtrykk på bristepunktet og nær besvimelse/selvmord. Vi/han så for oss uker med venting på nytt pass, for ikke å snakke om arbeidet det ville ta med å skaffe visumene til alle de kommende landene på nytt. Krisen ble avverget da Andreas kunne fortelle at damen ikke hadde tatt passet hans?!? Det viste seg at Jens hadde lagt passet sitt på bordet ved siden av seg, nær Andreas sine ting. Andreas tok passet og søknadspapirene og ga dem til damen bak pulten i den tro at det var hans eget (mens dette i realiteten fortsatt lå godt og trygt i magebeltet til Andreas). Etter ti ganger frenetisk tømming av lommer og taske ble det hele oppklart, (og blodtrykket til Jens kom igjen ned på et normalt nivå) og vi alle kunne blide og fornøyde spasere ut med vishet om av visum var i orden til nok et vanskelig land. Andreas nå med noe øm skulder… Nå måtte vi spørre oss om hva det var som egentlig skjer? Dette er jo tross alt Afrika og ingen ting skal vel egentlig gå så lett… Oj? Banken ja… Litt spente entret vi banken bare for å bli kjeftet på fordi vi ikke hadde kommet klokken 10 som de hadde sagt vi skulle?! En europeisk tilnærmelse til tid og effektivitet? Helt greit for oss, 5 minutter senere kunne vi forlate banken med penger lommenJ.

Kan med hånden på hjertet si at dette har vært den smidigste dagen på hele turen og en vi sannsynligvis aldri vil oppleve maken til resten av turen. 100% klaff på alt. Det vil si nesten 100 %. Med den gode gliden vi hadde opplevd, ble vi nesten overbevist om at vi endelig ville treffe på the swedish bikiniteam på kvelden. Vi trenger vel ikke si at de ikke dukket opp. Men det ble en moro tur på bar likevel. En planlagt øl ble til ganske så mange.

Day 90:
Thursday desember 28. 2006
Lomè - Sokodè

Begynte dagen med en tur på voodoo-fetish markedet, et temmelig grotesk og makabert sted med alle slags døde og tørkede dyr som brukes til medisiner, beskyttelse og (over)tro. Vanskelig sted å beskrive, man må rett og slett se og ikke minst lukte det. Her får man det meste av døde dyr. Er du på jakt etter tørket elefantfot, tørket løvehode, leopardhale, elfenben eller antilopehorn, er dette stedet. Overalt stirrer døden på deg: Et tyvetalls tørkede apehoder som ”skriker” av smerte til deg, der de henger, døde, tørket og sikkert misfornøyde på en bord kant, utallige kranier av Afrikas dyr, tørkede slangehoder som gaper sin siste gang og døde fugler i hopetall, var noe av det man fikk se her. Markedet ble avsluttet med en tur til markeds voodooprest. Han kunne selge oss mye overnaturlig, og prisen ble fastsatt av voodooen. Spesielt å måtte forhandle og prutte med en ånd. Det hele var ganske komisk, men vi endte da opp med et par ting. Axel kjøpte en statue som ville sørge for at alle innbruddstyver i huset hans ville bli slått ut straks de trenger seg inn. Andreas og Jens kjøpte en Yes to love-fetish hver. Dette er en genial ting som skal sikre oss mye damer og/eller kjærlighet fremover. Det eneste vi trenger for å lykkes er å følge følgende enkle bruksanvisning: Før du går ut hold den inni hånda og drypp tre dråper parfyme på den. Følg deretter opp med å si navnet på den heldige (?) damen syv ganger til den inni hånda og så si den ditt eget navn syv ganger. Gni deretter fetisjen rundt på kroppen før du drar og møter damen. Husk å håndhilse med henne. Deretter er det bare Yes to love! Hvem har sagt at kjærlighet er vanskelig? Fra nå av blir det bare plankekjøring. Damer, dere er hermed advart.

Etter markedet satte vi kursen nordover mot Tamberma valley, kjent for sine karakteristiske fort-lignende hus. Den spesielle arkitekturen oppstod etter alle slaveraidene i området, hvorpå befolkningen etter hvert innrettet husene sine som små forsvarverk, for å kunne være mer motstandsdyktige mot slaveraidene. Vi måtte ha med en påtvunget, obligatorisk guide som viste oss til et hus med en lokal familie. Veldig primitivt og tingenes tilstand var neppe særlig annerledes fra den tid slavehandelen fortsatt herjet. Her levde familiefar med sine koner i hvert sitt hus og sine sønner rundt seg i et bueskudds avstand. Men det var samtidig tydelig at de fikk noen turister innom i løpet av sesongen og ønsket å utnytte dette til det fulle, noe også guiden gjorde. Han hadde forespeilet oss masse turer og guiding hit og dit, og hadde i tillegg fått godt betalt, men han stakk straks han hadde vist oss dette ene huset etter en noe mer en vanlig opphetet diskusjon, da dette gikk opp for oss.

Vi dro derfor videre på egenhånd og stoppet i en ny landsby hvor vi på ny ble invitert rundt. Det endte opp med at vi ble spurt om å campe der, noe vi takket ja til. Var litt bekymret for at det ville bli mye cadeau-masing, men det gikk etter hvert ganske greit, selv om det var ikke tvil om at Tambera-valleys største sightseeing den kvelden var oss.

Trøtte etter kjøringen regnet vi med tidlig sengetid og en stille og fredelig kveld i landsbyen. Der tok vi feil. Det var nemlig disconight, om man kan kalle det det, på skolen denne kvelden. Skolen lå i veldig hørbar avstand og vi tok en tur bortom tidlig på kvelden. Da var det bare masse barn, mange av dem nakne med pisker i hånda, som danset til lokal, ganske forstyrrende, musikk. Vi fikk forklaring på mangelen på klær og piskene. Det var nemlig tid for et ritual som holdes hvert fjerde år. Uansett, vi følte oss litt for gamle for barnedisco, så vi trakk oss tilbake akkurat tidsnok til å oppdage at voksne fra fjern og nær var i ferd med å gå på dans. Vi gadd ikke rusle tilbake, men lå og hørte, ikke veldig begeistret, på musikk som var veldig vanskelig å forstå, til klokka var åtte neste morgen. Da sjanglet de siste forbi mens vi pakket teltene.


Day 91:
Friday desember 29. 2006
Sokode – Nadoba

Med grus i øynene satt vi oss i bilen og kompassnåla pekte nordøst igjen. Det ble med en kjøredag, med endestopp i Nadoba. Høydepunkt for dagen var et ypperlig grillet geitekjøtt-bruchett.

Day 92:
Saturday December 30. 2006
Nadoba – Border to Benin - Park National de Penjari

Vi våknet som vanlig tidlig og satte kursen mot Benin og Park National de Penjari. Grensepasseringen mellom Togo og Benin gikk igjen smertefritt. Vi var på grensen før de fleste var oppe og fant ut at vi ikke orket å vente på tollmannen som stod i dusjen. Kjørte derfor videre in i Benin uten Passavanten (toll dokumenter for bilen), og regnet/håpet at det kom til å gå bra siden vi planla å bruke lite tid i Benin…


Previous page: Ghana Andreas
Next page: Benin