Print this page

News letter from South Africa

Hei ja alle sammen,

Tenkte å sende en siste Afrika oppdatering til dere før vi pakker sekken og setter kursen hjem igjen til dere venner, bekjente og familie.

Vi befinner oss akkurat nå i Durban, Sør Afrika. Tidligere kjent som Sør Afrikas ”homicide capital”. Utdrag fra dagens aviser: “… the last 24 hours western Durban have had 15 carjackings, 10 armed robberies, 20 burglaries and 5 shot victims… osv osv osv” For den jevne nordmann høres dette ut som et sammendrag av de siste 5 års hendelser I hele Norge men det er faktisk sant, dette er vest Durban de siste 24 timene… Heldigvis bor vi ved kysten på øst siden… Men kite instuktøren vår kunne frenetisk fortelle om nesten innbrudd hos naboen i helgen som endte med at han og naboen grisebanken to negre med store maglite lommelykter…

Siden sist har vi reist gjennom Namibia, Botswana, Zimbabwe, Zambia, Malawi og Mozambique. Det meste har vært et skikkelig antiklimaks etter vest og Central Afrika men noen hendelser og eventer er vel verdt å nevne!

Vi har hatt nærmest inflasjon i besøkende i en tidagers periode var vi faktisk 5 personer i bilen: Hanne Johnsen, Helen søster og oss tre. Når disse endelig var sendt hjem dukket hjammen Jeppe opp også!

Etter nærmere 6mnd og bare en punktering (noe vi var svært fornøyde med og fortalte alle og enhver) ble det skikkelig baluba og pang pang pang i Namibia. Resultat 5 punkteringer på 10 dager, hvor av et endte i et totalt ødelagt dekk?!?! Tilfeldigheter og rare ting synes nå vi, for vi har ikke hatt en punktering siden.. Så siden da har det ikke vært noe prat om punkteringer eller hvor bra turen har gått…

Dyrelivet har også tatt seg betraktelig opp det har krydd av dyr i mer eller mindre alle parker og natur reservater vi har vært i, rangering:
1. Etosha National Park, Namibia
2. Chobe National Park, Botswana
3. South Luangwa National Park, Zambia
4. Moureni National Park, Botswana
5. Kruger National Park, South Afrika
6. Mana Pools, Zimbabwe

En ting å si om disse parkene: dyr dyr dyr og flere dyr + masse masse masse natur. Utrolig gøy og spennende. Vi har fått sett det aller aller meste men mangler en vild leopard på listen. Til gjengjeld har vi sett vildhunder, geparder, løver og elefanter. Neshorn og alt annet man kan komme på i farten..
7. Victoria Falls, Zimbabwe/Zambia

Dessverre var det så mye vann i Victoria falls at vi nesten ikke så noe annet enn vann, det var faktisk som å stå i vanntank høy på e og 50 dusjhoder på full guffe fra alle vinkler. Sinnsykt vått!! Det tok ca 5 sekunder fra men rundet hjørnet til man var gjennomvåt til undisen så dermed ble det noen minutter tørking av både pass, penger og klær før vi fikk satt snuten av gårde igjen.

Av resten av parkene kan det trygt sies at Kruger er den mest oppskrytte og overrated parken vi har hørt om eller hvert i, svær svært skuffende greier særlig i forhold til alt man hører og leser hjemme Norge.

Zambia: her var det for så vidt mye moro men en hendelse utpeker seg særdeles, her kommer utdraget fra dagboknn for de som ikke har lest det (hysterisk morsomt faktisk, spesielt nå i ettertid):

Ferdig med pass-stemplingen, begynner det hele med at Knut går over i tollskranken for å registrere inn bilen. Bak skranken sitter Dennis. Dennis er ingen fornøyd mann. Dennis er ingen smart mann. Dennis hører dessuten dårlig. Han peker på skjemaet som Knut må fylle ut, slik vanlig er ved grensepasseringer. Knut spør om penn. Dennis bare ser igjennom han, med glassaktig, sløvt blikk. Knut spør på nytt og gjør oppmerksom på at det ligger to penner på nabopulten. Dennis ser mer gjennom Knut. Knut blir lite imponert over servicenivået til Dennis og sier at det ikke akkurat er god service her. Knut blir litt sinna og gretten. Dennis sier at det ikke er hans jobb det her med service. Dennis reiser seg demonstrativt, går fra skranken og setter seg ved en annen pult. Dagens anstrengelse. Vi tror først det er for å finne en penn til oss, men slikt driver ikke Dennis med. Han vil nemlig helst ikke jobbe på jobb. Knut går bort og spør hvorfor han har satt seg der. Dennis ser mer gjennom Knut. Knut blir mer sinna og gretten. Knut slår ut med armene, gestikulerer bedre enn en spanjol på fotballkamp oppgitthet og snur for å gå ned til bilen for å hente en penn. På vei ut døren roper han til Dennis: ”Thanks and goodbye”. Tilbake fra bilen væpnet med egen penn i hånden, er Knut klar for å fylle ut papirene. Men Dennis er selvsagt ikke klar. Nå vil han ikke gi ut skjemaet engang. Dennis er nemlig dødelig fornærmet. På en eller annen måte ble ”thanks and goodbye” til ”fuck you” i Dennis sine sløve ører. Han har sikkert bare dagdrømt det hele, men er like fullt blodfornærmet. Han vil derfor ikke slippe oss inn i Zambia. Fett, ikke minst med tanke på at Hanne og siden også Helen skal fly ut fra hovedstaden Lusaka. Der skal vi også hente Jeppe. Dermed ble det inn på kontor til sjefen for immigrasjonen for Knut, som hadde oppført seg uforskammet, for å løse situasjonen. Knut vil ikke si unnskyld for noe han ikke har sagt og Dennis, den ubrukelige, vil ikke slippe oss inn i landet. Det hjelper kanskje heller ikke at Knut sier i hele kontorets nærvær at han ikke er vant til myndighetspersoner som oppfører seg som en barnslig seksåring… Sjefen for immigrasjon, er dessverre ikke sjefen til Dennis og kan dermed ikke pålegge han å slippe oss inn. Det blir med stillingskrig og skyttergrav. Altså liten progresjon. Tre timer går med diverse tullball. Og sjefen til Dennis skulle ikke komme før klokka tre, fire timer etter vi ankom grensen. Så det blir med mye venting og ond skuling på Dennis The Menace.

Sjefen til Dennis kommer omsider og alt er i orden etter fem minutter. Han bare ler av det hele. Vi setter oss i bilen, glad for å være ferdig med dette tullet, eller så vi trodde. For i det porten til Zambia blir åpnet for oss, treffer bæsjen vifta… En hissig fyr kommer bort til oss, presenterer seg som politimann i Interpol og ber om alle mulige papirer tilknyttet bilen. Han er fra første stund frekk, sint, sur og ubehøvlet i tonen, så vi skjønner straks at her er det en ”takk for sist - hilsen Dennis” på gang. Han ser knapt på papirene og ber oss pelle oss tilbake til Zimbabwe. Begrunnelsen er at bilen er engelsk og vi ikke har importklarering fra Harare med oss og heller ikke et brev fra det brittiske politiet som sier at dette er vår bil?!?!?!. Åpenbar bogus og hønsemøkk... Han slenger papirene i fanget på Knut som sitter bak rattet, og peker med et ondt smil i retning Zimbabwe. Knut er lei. Knut kikker ned: Alle papirene våre ligger i fanget. Knut kikker opp: Porten til Zambia står fortsatt åpen. Knut gir flat pedal. Odd skyter fart. I motsatt retning av det Mr. Interpol peker. Mr. Interpol smiler ikke ondt lenger, men brøler etter oss. Hanne måper. Helen måper. Andreas gliser. Helen, etter å ha summet seg litt, får lagt til at dette kanskje ikke er så lurt. Så da er vi altså inne i Zambia i noe større tempo enn vanlig og kikker på gps’en etter alternative ruter til Lusaka. Dessverre, for denne gangen, er Odd III sterkere enn han er rask. Det tar ikke lang tid før en ulende politibil tar oss igjen. Vi stopper. Knut blir dratt ut av førersetet av en rasende Mr. Interpol. Inni bilen, ved siden av førersetet, ser han en flaske med Brandy som vi tilfeldigvis har plassert der etter båtturen pga. plassmangel. Han står med den i hånda og rister. Han er så sinna at han glefser og sikler ukontrollert og får brølt at ikke nok med at vi tar oss ulovlig inn i Zambia, så drikker vi mens vi kjører. Dermed blir vi arrestert og det bærer tilbake til grensen, Knut på lasteplanet til politi-pick up’en sammen med fem kvinnelige politibetjenter og like mange AK-47 maskingevær og vi andre i Odd sammen med Mr. Interpol.

Når vi skal parkere krever han å få Jens sine nøkler til bilen, samt passene våre. Vi nekter og
Knut og Jens blir tatt med inn på et nytt kontor. Mr. Interpol er fremdeles ekstremt opprørt og vi blir sittende i fem minutter å høre på banningen og kjeftingen hans, før han forlater kontoret. Han plasserer en vakt med en AK-47 rundt nakken inne på kontoret for å passe på oss. Vi skjønner at dette lukter litt trøbbel. Men samtidig vet vi at han ikke har altfor gode kort på hånden all den tid grunnlaget han nektet oss inngang på, åpenbart var bogus, samt at Knut som sjåfør slett ikke hadde drukket av flasken. Mr. Interpol kommer tilbake med to andre fyrer og de begynner et slags avhør. Han er nå mer opptatt av brandyflasken enn at vi stakk av. Knut ber han gjentagende lukte på pusten hans. Men han bare svarer at den type øl (!) lukter ikke. Knut hadde tidligere på dagen, på nabokontoret til sjefen for imigrasjonsposten, sagt at han skulle sende en klage på dem til departementet (for å få fortgang, da de er ekstremt redde for alt som er av overordnede), og det virket som om dette hadde kommet dem for øre, for de var plutselig roligere nå. De kom så med deres ”dom”: - Dere kommer ikke inn i Zambia og må reise tilbake til Zimbabwe pga manglende papirer. Bedre enn en tur i Zambesisk fengsel kanskje, men også ganske klønete med tanke på alle passasjerene våre som skal fly ut og inn fra Lusaka. Knut nekter å dra tilbake og ber igjen om å få se loven som sier at vi må ha disse papirene for å kjøre gjennom Zambia. ”Loven er det vi som bestemmer”, svarer Mr. Interpol, før de tre går hissig ut på gangen igjen. Vi ser på hverandre og lurer på hva som skjer nå og om dette var et lurt trekk… Vi får godsnakket litt med den væpnede vakten og Knut går over til mappen med bilpapirene våre som var beslaglagt og snike passet sitt ut av mappen, før de tre kommer tilbake. De forteller at de har en ny avgjørelse: - Dere skal bli med oss til distrikts politisjefen. Politistasjon ligger en halvtimes kjøring inn i Zambia, forteller de. På en måte er dette godt nytt, da dette medfører at vi da blir tatt inn i Zambia. På den andre siden er vi litt usikre på om det vil bety en natt eller to i spjelet. Dermed blir det ny kollonnekjøring, denne gang i motsatt retning.

Knut og Jens blir tatt inn til politisjefen etter at Mr. Interpol har fremlagt sakens ”fakta” til ham. Det er tydelig at Mr. Interpol ikke har turt si at han hadde utvist oss pga ”manglende” dokumenter, da dette jo ikke var noe han hadde myndighet til å gjøre. Derfor er temaet for politisjefen Knuts påståtte ”fuck you”-utsagn og at vi kjørte og drakk samtidig. Vi får aldri helt fortalt vår versjon av saken, men skjønner fort at dette ville gå greit, så vi unnlater å bringe opp alle aspektene i saken. Vi nøyer oss med å fortelle at vi ikke drikker og kjører og at ”fuck you”-utsagnet kun var en misforståelse. Ellers fortalt vi litt om reisen vår og vår opplevelse av Afrika. Det hele ble veldig Hakkebakkelov etter hvert; altså vær snill og grei, og dere er veldig velkomne i Zambia. Slik ble dette den mest tidkrevende grensepasseringen så langt.

Vi ankom Lusaka i mørket og tok oss en ganske latterfylt middag før vi la oss i teltene i hagen til Chachacha Backpackers.

Etter dette har turen gått mer eller mindre på skinner, vi har kikket på dyr, kikket på jenter, kikket på hus og hytter, kikket på hvite tiggere, svarte tiggere, båter og dykkere, rett og slett kikket mye rundt.. Nå begynner imidlertid det å bli litt kjedelig. Rastløs heten har meldt seg sterkt da det ikke er noe i disse landene som virkelig tar av helt og skaper den store spenningen (bortsett fra den sinnsvakt høye kriminaliteten her i SA, men det teller ikke akkurat på pluss siden). Det er rett og slett for enkelt og likt det vi er vant til hjem ifra uten noen særlige utfordringer, ihverfall i forhold til det vi har vært vant til. Har derfor begynner å tenke mer og mer på det å reise hjem og det er ikke bra, den onde sirkelen blir forsterket og man for enda mer pessimisstisk skyn på det man har igjen og at det skal sparke noen store opplevelser eller hendelser…. Selv skulle jeg gjerne kjørt øst kysten oppover men det ser dårlig ut i øyeblikket. Andreas vil hjem/drar hjem når som helst og Jens vil selge bilen og også dra hjem….

SÅ OM NOEN ØNSKE Å KJØRE BIL FRA CAPE TOWN MOT NORGE SÅ SI IFRA!!! KJAPT…Du dere kan kjøte dere inn på halve bilen for ca 60 000 kroner (Budsjett ca 500kr pr dag og det dekker absolutt alt om du bare vil være med som passasjer…)

 

Og som vanlig: sladder og fy mottas med takk….

Jens, Knut og Andreas, snart på vei hjem fra Afrika ☹ arbeidsløs og stakkarslig…

www.safarica.no

 

 

 


Previous page: News letter from Central Africa
Next page: The End