Print this page

Mali

Mali

(154 525 km)

  Day 44:Søndag november 12. 2006Tambacounda -Mali border-Kayes- Bush camp

Grensepasseringen fra Mali til Senegal gikk helt fantastisk lett. Alt gikk på under et kvarter, noe som sannsynligvis skyldes at vi kjørte forbi hele check-posten på den Senegalesiske siden uten å stoppeJ. De så veeldig opptatt ut, så vi ga flat pedal forbi, da ingen ropte, plystret eller tutet, som de er flinke til, så vi ingen grunn til å stoppe. Mer beleilig kunne det heller neppe vært, fordi vårt Passavant (toll dokument for bilen) utløp for to dager siden, noe som en rekke politimenn opplyste at ville koste oss dyrt. Det får heller være at passet vårt ikke ble stemplet ut og at Odd offisielt fortsatt befinner seg i Senegal. Vi skal vel neppe tilbake hit før vi får nytt pass.


Vel inne i Mali ble landskapet ganske raskt mer spennende med frodig skog og et myldrende fugleliv i trærne. Det er også merkbart at landet er fattigere enn Senegal. Mali er faktisk ett av verdens fattigste land, noe som preger så vel landsbyene som infrastrukturen. Men det går tydeligvis ikke ut over humøret, for alle smiler og vinker til oss når vi kommer kjørende. Og som vanlig ropes det gjerne ønsker om gaver: ”Cadeau! Cadeau!”.

 

Det meste av storvilt er dessverre jaktet til utryddelse (eller svært nær) noe som betyr at det heller ikke her ser ut til å bli de store dyre-opplevelsene. Det er likevel et fantastisk fugleliv og vi har faktisk vurdert å bli fuglekikkere på turen (vi har slått bort den tanken, da nerdestempelet i så fall vil bli farlig nært…). På den korte turen fra grensen og inn til Kayes har vi imidlertid fått med oss aper, villsvin, og det til nå største roadkillet vi har sett, en påkjørt, stinkende okse som gribbene synes var utmerket kost. Mat ble det også på oss med en god lunch i Kayes, prisen for et godt kyllingmåltid med drikke på en lokal gaterestaurant var ca. 1500 CFA (omregnet i norske kroner ca. 20 kroner) Ellers gjorde vi lite i Kayes, en by som visst nok er Afrikas varmeste med snitt temperaturer på rundt 40 grader Celsius, og det er jo ganske varmt for oss nordboere.

 

Etter lunch bestemte vi for å ta den gamle veien mot Bamako. Den viste seg å være svært dårlig og støvete, men representerte også et hyggelig møte med Malis landsbygd. Dagen ble avrundet med en stopp på det eldste franske fortet i Mali- et fort som ble bygget for å forberede kolonialiseringen og som blant annet huser Malis eldste skole. Camping for natten ved bredden av Senegal river og et fossefall.

 Day 45:Mandag 13 november. 206Small water fall near Kayes and Medine – to big water fall near Baoflabe

Vi stod opp sammen med solen og fikk oss et morgenbad ved en demning der også de lokale kvinnene vasket klærne sine. Turen gikk videre til en større foss som vi var blitt anbefalt å besøke. Veien inn var til tider manglende, men Odd kommer seg som vanlig frem. Overalt hvor vi kjørte var det pågående gressbranner - påsatt med vilje for å begrense nettopp gresset.

Noe lei av all kjøringen de siste dagen og ikke minst støvete, bestemte vi for ikke å gjøre noen ting annet enn å slappe av ute i vannet resten av dagen. Campen kom derfor opp rekordtidlig og vi var tilsvarende tidlig i seng. Rart med det, men så lenge det er snakk om camping i det fri, føles det helt naturlig å legge seg ved ni tiden etter en god middag, en snus og en liten whisky. Det kan for øvrig legges til at litt manglende tilgang til tidsfordrivaktiviter i mørket foruten bøker, kombinert med at vi nå er kommet inn i himmelriket til all verdens små kryp og insekter, gjorde retretten til senga mer noensinne velkommen. Denne kvelden var det ikke mulig å lese i teltet engang med hodelykt, da myggnettingen ikke var finmasket nok for alle småjævlene som ville inn å kikke på lyset og bite og stikke og kravle og herje med oss. Sovnet kløende før ni, igjen.

 Day 46:Tirsdag 14. november 2006Bigger water fall – to past dam at Manantali

Slo sola med god margin og fortsatte den ekstremt dårlige veien mot Bamako. Vi venter fortsatt på å finne ”den gode veien” til Bamako, den som er markert med en fin gul vei på kartet. Den finnes ikke, tror vi... I hvert fall ikke der vi er, så det blir fortsatt hump og hopp en god stund til. Kort sagt, nok en dag med lav fart, mye spennende å se, masse hyggelige folk vinkende og kjøring fra soloppgang til solnedgang.  Stoppet for camp like etter den største demningen i Vest Afrika, som sørger for elektrisitet til Mali og landene rundt.  

  Day 47:Onsdag 15. november 2006Outside Mantanali - Bamako  

En laaang og kjedelig kjøredag ble dette.  Ekstreme mengder fint rødt støv virvler opp når vi kjører eller føres med vindene og det legger seg som en hinne over hele kroppen (og sikkert inni kroppen også) og overalt i bilen.! Knuts hår, som solen nå har gjort mer eller mindre albinohvitt, ble forvandlet til en skikkelig rødtopp. Vi trengte seriøst en skikkelig vask. Tok med oss en haiker, som nok var den heldigste haikeren på svært lenge, da han fikk sitte på samtlige 500 km inn til Bamako. Faktisk deilig å komme seg til en storby etter lange dager og elendige veier. Dusjen sto høyest i kurs denne dagen.

  Day 48-49:Torsdag 16. november – fredag 17. november. 2006Bamako

Har noen rolige dager her i Bamako med tur på Casino, markeder, museum, osv. Dette er en storby, men føles som en forstørret landsby - om man ser bort fra noen fancy hoteller og et bra nattliv. Mali og Bamako er kjent for sin musikalitet, med Amadou et Miriam, som sitt største flaggskip for tiden. Og musikken preger virkelig bybildet, særlig på kveldstid.

 

Etter en tur blottet for de store utskeielser frem til nå, ble fredagen dagen for fin fin middag og mye drikke, før vi satte kursen mot øst der nattelivet befinner seg. Det var ikke mange hvitinger å se (bortsett fra de Ukrainske bardamene, se nedenfor) og oppmerksomheten ble derfor desto større på oss. Covercharge, som tilsvarer europeiske priser, hindret oss ikke i å utforske to discoer og et lite antall barer. Overraskende nok jobbet det Ukrainske piker på den ene diskoen. Og de var veldig populære. Faktisk mer populære enn oss?! J Hva de gjorde der, fikk vi egentlig ikke noe helt klart svar på, annet enn at de ”jobbet” og at de syntes det var kjempe bra i Bamako. Hmmmmmm.. ja vel, ja. Noe var litt rart med det hele. Luktet at de solgte mer enn drinker og øl. Men flotte var de, så vi bestemte oss spontant for at neste kjøretur går til Ukraina for å finne oss koner.

 

Vi stavret oss hjemover i seksdraget godt fornøyd og klare for å komme oss videre mot Timbuktu.

 Day 50:Lørdag 18. november. 2006Bamako-Segou

Vi våknet i det varme teltet til store, bankende hoder og slitne kropper etter å ha testet Bamakos uteliv i går kveld. En lang og treg start på dagen medførte at vi ikke forlot byen før nærmere ett. Vi kjørte så langt vi kom, og det var til Segou, og det var vel mer eller mindre denne dagen. Tidlig i seng, svært slitne.

 Day 51:Søndag 19. november. 2006Segou- Diabali

Hadde en god frokost og tuslet rundt i noen timer og kikket i Segou, Malis fjerde største by, før vi igjen satte oss i Odd. Veiene så bra ut på kartet, så vi antok at vi skulle klare å komme sånn cirka halvveis til Timbuktu i antall kilometer. Det startet bra, men endte opp i en sikk sakk og kryss og tvers kjøring, som igjen førte oss inn i noen sirkelkjøringer inne i swamp land i Niger deltaet. I fugleperspektiv (og på gps-en vår) må det ha sett ut som en svært flau forestilling og vi må ha sett ut som tre forvirrede sjeler uten mål og mening. Problemet vårt var dog at ingen av veiene i terrenget fantes på verken gps eller papirkart og alle veiene på papirkart og gps (som heller ikke internt korresponderte) var ikke å finne i terrenget. Det hjalp heller ikke at alle vi spurte om veien svarte pekende i alle mulige - og alltid forskjellige - retninger. Alle var tydeligvis ikke vant med bilbesøk, spesielt ikke med hvitinger bak rattet. En gruppe kvinner og barn slapp det de hadde i hendene, droppet hodelasten og beinet av gårde da vi stoppet ved dem, rullet ned vinduet og spurte om veien. Mulig vi bare er stygge og ubarberte. Uansett, vips 80 km senere var vi akkurat der vi startet 3 timer før. Altså ikke akkurat stor fremdrift og frustrasjonen var merkbar. Men vi fikk om ikke annet se litt av livet i Niger-deltaet. Etter enda mer om og men fant vi endelig noe som lignet på riktig retning og som artet seg som en bilvei og som, utrolig nok, ikke endte i nok et T-kryss eller våtmark. Endelig fant vi ut av labyrinten.

 Day 52:Mandag 20. november. 2006Diabali-Lèrè

En dag uten store happenings og mye kjøring langs diker og våtmark. Mye flotte mennesker og små øde landsbyer langs veien. Stoppet i to av dem og ble tatt svært godt i mot. Før den siste landsbyen ble vi stopp av en militærpost med to oppstilte maskingevær og tre klare maskinpistoler klare på kroken. En svært morsk soldat kommanderte oss tilbake, men lettelsen var stor, da det ikke var tilbake mer enn bak skiltet hvor det stod stopp på. Litt mer spent kontrollpost enn vanlig.

 

Fylte diesel på ekstratankene her og ble invitert hjem på middag til eieren av butikken. Fikk en skummel blanding av geit, saus og ris, godt krydret med litt sand.

 Day 53:Tirsdag 21. november 2006Lèrè-Timbuktu

Våknet opp og litt overrasket konstaterte vi at ingen hadde fått problemer med magen etter gårsdagens noe diffuse kjøttgryte. Kom tidlig i gang med stø kurs for Timbuktu, selv om vi var veldig usikre på om vi ville rekke den myteomspunnende byen, Timbuktu, i løpet av dagen. Dry season er nettopp i gang og vi har ikke møtt andre reisende som har tatt denne ruta, så lite info å hente fra andre, i og med at de fleste innfødte ikke vet så mye som veien til nærmeste landsby.

 

Stor var derfor overraskelsen da vi etter å ha kjørt oss litt vill i nye sumpområder fikk høre i en landsby at Timbuktu bare var tre timer unna på ganske gode veier. På en måte var det godt nytt, men det var litt skuffende også. Ikke det at det ikke har vært en solid lang og varm tur for å komme hit, men vi hadde på en måte ”håpet” at byen skulle være enda mer utilgjengelig og at det i det minste måtte noen krevende timer med kjøring i sanddyner til, for å komme frem. Det ble med svært dårlige veier, manglende kart og litt pist-kjøring i sand, altså ikke all verden. Uansett, vi kom frem til byen som har blitt synonymt med verdens ende og Langtvekkistan, like etter lunch.


Timbuktus rikdom og magi hviler utvilsomt på dens historie. I presens er byen som de fleste andre byene i Sør-Sahara; støvete, skitten og fattigslig, dog med høyere intensitet. Kloakken renner fritt ut fra husene og ut i sanden i byens gater. Man kjenner med en gang at de mer øde områdene rundt byen lokker deg vekk. Vi bestemte oss likevel for å gi byen en sjanse og tok inn på et auberge. Knut og Andreas bestemte seg for å sove på taket av auberget, mens Jens prioriterte en enslig natt i takteltet.

 

Etter noen høyt trengte dusjer dro vi for å spise, ganske så sultne nå, da lunsjen var neglisjert. Som de eneste gjestene i restauranten håpte vi på rask og god service. Men man vet jo aldri i Afrika og selvfølgelig gikk det som det pleier: Mye venting! I løpet av turen har vi ventet mye på mat, men den siste halv annen uken har vært verre en vanlig.  I Bamako opplevde vi å se en hel film før vi fikk en omelett og to små grillspyd. En frokost bestående av baguette med syltetøy i Seguo, tok det halv annen time å oppdrive (også disse stedene som eneste gjester). I dag fikk vi nytt stearinlys, av vanlig Ikea størrelse, på bordet like etter bestilling. Det var for lengst utbrent da vi fikk maten på bordet.

 

Når vi skulle returnere hjem for kvelden var strømmen i hele byen borte, turen hjem var derfor som å tusle rundt i en mørk sekk. Heldigvis hadde vi fikset en liten hjelper (eller som sant var han hadde limt seg til oss) som eskorterte oss hjem.

 

 I Mauritania planla vi å ta en fem-dagers kameltur ut fra Timbuktu, men på bakgrunn av et lass av advarsler og frarådninger fra andre reisende, har vi nå kuttet de opprinnelige fem dagene ned til fem timer…, vi la oss tidlig da avtalen var å starte 0700 dagen etter..

 Day 54:Onsdag 22. november. 2006Timbuktu

Andreas og Knut våknet tidlig på taket av auberget vi hadde inntatt i går. Deilig med skikkelig frisk kjølig luft en hel natt, men utrolig mye bråk av diverse hunder, geiter, kuer og mennesker hele natten, sirkus!!. Vi var klare for kameltur før sola sto opp, problemet var bare at ingen kameler dukket opp som avtalt. Etter halvannen times venting fikk vi beskjed om at de kom klokken ti, kanskje.. Dermed droppet vi kamelsafari for denne gang og satte kursen inn mot down-town Timbuktu med ”guiden” vår hengende på siden av Odd. Dette er noe som gjøres overalt, altså at folk henger på siden, oppå, bakpå og sikkert også, for alt vi vet, under kjøretøy. Men vi er hvite, dermed vanket det ”bot” og beslagleggelse av vognkortet (eller det de trodde var vognkortet men som er en fargekopi) inntil betaling av boten. Vi var ikke videre innstilte på å betale denne, ikke minst på grunn av at vi bare hadde gitt fra oss en kopi av vognkortet. Men det er jo litt moro også å se hvordan tingene foregår. Vi bestemte oss for å late som vi var veldig keene på å få kopien tilbake, men taktikken vår var utventing. Vi tuslet rundt i byen, så moskeen, kikket på markedet og spiste litt, før vi oppsøkte dem på nytt. Taktikken virket og etter noen innledende morskheter var det bare latter, flir og spøker om cadau, hvitinger og homofili. Kopien ble uten problem levert tilbake med mer moro, så da de fire politimennene sa de var veldig tørste kjøpte vi dem en brus hver til stor fornøyelse. Dog var en av dem litt skuffet, for han hadde håpet på en øl.

 

Glade, fornøyde og ganske flirende var vi på veien igjen og vendte nesa sørover mot Niger-deltaet. Vi var blitt tipset om ganske gode veier for å komme i retning Hombori og Gao. Vi bommet imidlertid på veien og havnet utpå et fergeleie, fergen gikk imidlertid i riktig retning så etter litt frem og tilbake booket vi denne for 14 000 CFA til mange lokale innbyggeres fornøyelse, siden fergen ikke gikk før noen med bil leide den (spesielt prissystem, 14 000 1 bil, 7 000 pr bil om 2 biler, 5000 pr bil om 3 biler og 3 500 pr bil når fullt, dvs. 4 biler). Passasjerene får sitte på gratis. En av dem, en student, fikk haik med oss videre mot Douzane. Det var ganske gode grusveier, så vi ga på litt nedover. Er ikke sikker på om haikeren var helt fornøyd med hastigheten vår, for han satt bak og ba til Allah høylytt hele veienJ.    

 

Ved Bambara var det tid for å slå camp og kaste ut haikeren. En kontrollpost tipset oss om at det var elefanter – en flokk på over 600 dyr, bare var seks mil unna innover i sørøstlig retning. Vi bestemte oss derfor for å finne disse…

 Day 55:Torsdag november 23. 2006Bush camp Bambara - Gossi  

Klare for elefanter, kjørte vi vestover langs et lite bilspor de seks milene. Ingen elefanter i syne, så vi fortsatte en del mil til. Til tross for at det er svært øde, er det ikke langt mellom hver gang man ser noen gjetere eller noen nomadebosetninger. De fleste løp imidlertid og gjemte seg i busker, under trær eller inni telt når vi kom, så det var ikke helt enkelt å spørre om verken vei eller elefanter. Vi kom likevel i prat, om et slikt ord kan brukes om ivrig gestikulering og pantomime av elefanter, med noen nomader. De kunne fortelle oss at elefantene var svært, langt unna. Skuffet tok vi ut en kompasskurs og kjørte i usporet terreng sørover. Det nærmeste vi kom elefanter var en gammel elefantbæsj.

   

Traff til slutt noen bilspor og kom omsider til Hombori, visstnok Vest-Afrikas beste klatrested. Her ble vi fortalt at elefantene – helt garantert banna bein - var 85 kilometer lenger nord ved en by med navn Gossi. Siden Gossi også huser et større norsk u-hjelp prosjekt ble det inn i bilen igjen med fornyet elefanthåp. Vel inne i byen Gossi, oppsøkte vi den norske bosetningen. Uten hell. Så oppsøkte vi elefantene. Uten hell. De var visstnok ekstremt langt unna, ble vi fortalt. De er sikkert rosa også! Det var en stille kveld rundt campen denne kvelden.

 

Vi har nå gitt opp alt som heter elefanter og tviler i det hele tatt på om det finnes et slikt dyr…

 Day 56:Fredag 24november. 2006Gossi - Mopti

Fortsatt preget av de tapte elefantene, ble kursen satt sørvestover mot Sevare og Mopti. Med Knut bak rattet, lettere klar for et par dager med lite kjøring i Mopti, ble cruisekontrollen koblet inn og farten satt til litt over hundre nedover de rimelig gode asfalterte veiene. Ut av vinduet kunne vi se tørre sletter, gress, busker og små trær. På, under, blant og imellom disse var masse kuer, esler, geiter og deres gjetere. Med ett var en av dem, en stakkars geit, ikke gressende på et tre, men under Odd. Steindød. Vi stoppet for å undersøke både den og bilen. Selvfølgelig viste det seg at denne dumme selvmordgeita (fra stillestående posisjon langt fra veien gjorde den en ekstremspurt rett i retning av veien og vår kjørebane, med ingen mulighet for oss til å rekke å bremse i tide) tilsynelatende var den eneste geita til en fattigslig, gammel kone. Hun gråt og bar seg og det hele var ganske så hjerteskjærende. Ganske raskt kom det en bøling tilskuere og vi ble rådet til bare å kjøre videre. Roadkill på veien er gjeterens ansvar, og vi ble fortalt at det er vanlig bare å kjøre videre. Vi fikk imidlertid litt vondt av den knuste,

gamle damen og hennes super raske, døde, kamikaze geit, så vi endte opp med å gi henne 10 000 CFA (125 Nok) som et plaster på såret og en mulighet til å kjøpe en ny killing eller to. Hun virket ganske fornøyd med dette, da denne summen vanligvis hadde vært lik null, men det var kanskje ikke nok?

 

Ankom Mopti på kveldingen og tok inn på et ganske dårlig motell for et par dager i påvente av mandagsmarkedet i Djenne.

 Day 57:Lørdag 25. November 2006Mopti

En dag med avslapping og tusling rundt i gatene. Mopti er knutepunktet for båter som går både opp og ned Niger elven, så det er et yrende liv her, og ikke minst mange hustlere. En av dem hjalp oss med å finne et ”verksted”, da vi trengte å fikse dieselpumpen mellom hoved- og reservetanken vår. Det gikk som det måtte, de ”fikset” problemet og skulle selvfølgelig ha en astronomisk sum for det. Etter ca 3 timer var den reparerte pumpen imidlertid ødelagt igjen og mekanikerne og vår hustler-venn også forsvunnet.

 

Møtte et hyggelig tysk par, Horst og Elisabeth, som også camper ved motellet. De har kjørt i Afrika i nærmere to år nå. Mye nyttig informasjon og veldig hyggelige mennesker. De har kjørt opp vestkysten langs den ruten vi planlegger å følge. Det var godt å få en bekreftelse på at det er mulig. Eneste problemet (?) nå er valget som nylig har vært avholdt i Kongo – valg i Afrika er mer eller mindre likestilt med vold. Selvfølgelig må det bli trøbbel av slikt, eksempelvis opptøyer, skyting og påtenning av Høyesterett, som behandler søksmål vedrørende valgfusk.

 

Dagen ble avsluttet med en båt tur i elve-deltaet med tyskerne, etterfulgt av en knall bra middag. Afrikas beste så langt: Capitane med kremet snaddersaus basert på sitron og lokale urter.

 Day 58:Søndag 26. november 2006Mopti-Djenne

En rolig og god start på dagen, før vi var klare til å sette kursen mot Djenne, byen med verdens største leire/størknet gjørme-moské og det kjente mandagsmarkedet. Men før vi kom så langt, ble vi ”lurt” inn i en liten sjappe med masker og annet spennende. Vi endte opp med hver vår maske og enda mindre plass i bilen. Men noen suvenirer må man jo ha!

 

Vi hadde hørt at det var masse nordmenn i Sevare, en liten by på vei til Djenne, dermed bestemte vi oss for å svinge innom. Første hvitingen vi møtte var en nordmann, Vidar, som kunne fortelle at det var fest og feiring da oversettelsen av Det nye testamentet til Malisk var ferdig etter 14 års arbeid! Frikirkelige predikanter og misjonærer er ikke nødvendigvis vår ting, så vi bestemte oss raskt for å komme oss videre.

 

Vi fikk ettermiddagen i Djenne, og brukte denne til å kikke rundt i byen og se på moskeen. Da vi kom inn i ”byen” kjørte vi rett forbi den, da vi var av den klare oppfatning at den berømte moskeen klart måtte være mye større. Så feil kan man ta, men etter at den første skuffelsen hadde lagt seg, må det sies at det er et imponerende og flott bygg. Så litt etter litt ”vokste” den seg større. Det er faktisk ganske imponerende at den er bygget fullstendig av naturmaterialer og uten en eneste spiker.

 Day 59:Mandag 27. november. 2006Djenne-Sevare

Ett yrende liv, fullstendig kaos (eller i hvert fall tilsynelatende for en utenforstående), ubrukelige ting i alle fasonger, og et fargerike av dimensjoner, må være en grei oppsummering av markedet. Det raste inn folk fra nær og fjern, og alle skulle selge eller kjøpe ukens varer/produksjon. Kjempe gøy og spennende å vandre rundt! Er du på jakt etter en Bin Laden-klokke, gull i løsvekt eller en sekk med sardiner; er dette stedet (for å nevne tre av mange ti-tusener artikler i varesortimentet)!

 

På ettermiddagen kjørte vi tilbake til Sevare, hvor vi bushcampet noen kilometer utenfor sentrum. Påfølgende dag skulle vi nemlig møte vår guide, Michael, for å vandre rundt i Dogonland.

Jens la seg med romlende mage…

 Day 60-62:Tirsdag november 28 -torsdag november 30. 2006Trekking in Dogon country We had booked our guide, Michael, on Saturday and met him early in the morning at the main junction in Sevare, before we drove south east towards (Pays Dogon) Dogon country and our starting point out of Bandiagara. On the way we stopped at some nice rock paintings at the first of several Dogon villages (Songho). Here we visited a ceremonial site for circumcisions of the young boys, making them men. Stocking up on supplies in Bandiagara, the Dogon capital, we set of in a bush taxi towards Djiguibombo on quite bad roads. From Djiguibombo the plan was to walk through Dogon country for three days/ two nights.  Starting off walking on a gravel road, we all was a little disappointed, but soon we turned off the road and headed into the “wilderness”, or so we thought. After a 5 km hike, we reach the village of Kani Kombolè, a very nice and pleasant village with a superb old Dogon setting and houses underneath the escarpment. We had a nice lunch and walked around the village before another 4 km walk to Teli. Here we spent the night. During the night Jens got sick running back and forth to the toilet. This wasn’t all that easy as we had opted to sleep on the roof, watching the stars and the ancient buildings up inn the escarpment. Quite ironic actually, after eating street food for two months now without getting sick, Jens had to get sick here of all places! A superb night for the rest of the team as shooting stars was crossing the skies all the time. Waking up at dawn to the sound of donkies, roosters, goats, cows, dogs and humans which all were screaming, barking, gailing and so on (the English words for what they were doing we don’t even  know). We were off to an early start.   As its hard to explain in words the Dogon country and its magic, and it’s not too exiting to read about the scenery, we would recommend you to take a look at our pictures as they more accurately show the lure of the Dogon. Anyway we had a few fabulous days, except for the many toilet visits (Jens), and could probably have been there more days without getting bored. The trekking is highly recommended and very enjoyable. Our guide Michael was great and is also easy to recommend. His e-mail is:  Day 63:Fredag 1 desember 2006Bandiagara-Burkina Faso-Ouagadougou

Bestemte oss for å sette snuten mot Burkina Faso og få ordnet visum o.l for den videre reise sørover. Det ble en lang (600 km) tur uten noen store opplevelser annet enn dårlige veier og mye støv. Da vi entret hovedstaden fant vi ut/ ble klar over/tenkte oss om, og ble vi enige om at vi må være totalt hjernedøde alle sammen, da alle ambassader er stengt i helgen og vi dermed ikke får ordnet noe visum før mandag…. Det er bra vi er tre som tenker! Så her satt vi i Ouagadougou, eller Ouaga som byen blir kortet ned til, og følte oss ekstremt smarte.


Previous page: Senegal
Next page: Burkina Faso