Print this page

Ghana

Ghana - Land of volunters
(158 724 km)


GhanaLand of volunters…(158 724 km) Day 71:Saturday 9. desember 2006Bolgatanga-Tamale-Mole National park Ghana is the place to go if you want to be a billionaire or simply just walk along the streets with a bag full of money. At the boarder we changed some money, and felt awfully rich. (100 NOK is about 130 000 Cedis and 1 € is 11 500 Cedis). However the government has decided to remove four zeros from their bills, effective from June 2007. Before we were able to clear all border formalities it had got dark, so we went for the first town big enough to have a camping, hotel or likewise, as there were nowhere to go bush camping along the road. The hotel was ok, but it felt very expensive with a room costing 90 000. It takes some time to adjust to a new currency! We woke up early and drove off towards the south and Mole National park, the biggest natural reserve in Ghana with a good range of animals in it. Entering the park the first ting we spotted was not an animal but the familiar car, Bertie, of the English couple Richard and Janis, who we hadn’t spoken to since Senegal (as we have written earlier they are also driving down the west coast in their Land Rover Defender, www.bertiestravels.co.uk). Jens saw them in Ouaga as well, but didn’t manage to stop them as they were very focused on the road. It was a nice meeting and we had lots to talk about and information to exchange. Jan also invited us to dinner, cooking a great pasta meal as we sat around, almost as being home in the kitchen and have dinner served by mom!!! Day 72:Sunday 10. Desember 2006Mole National park We wake up for an early morning walk with a park ranger, trying to spot some of the animals in the park. We were initially disappointed to only see a few antelopes and a monkey during our 2 hour walk. The rangers at the park HQ had almost promised loads of animals and at least some elephants, as the walks are located around a few waterholes. However the elephants showed up later in the day down by a waterhole and we were able to go and take a close look at them. It was great to experience these large animals on such a short distance!! Being fuelled by this nice experience we decide to drive further into the park to do a bush camp and try to see some more of the larger animals of the park. Hiring a park ranger and preparing to drive deeper into the park Richard and Janis decided to come with us. It turned out however that this was not a very good way of spending money. The two hours drive didn’t give us anything but bad roads and 3 meter tall grass, the latter making it impossible to see anything but 20 cm on both sides of the car. Luckily we actually got one encounter with animals, but that was from insects, the tsetse flies, which were following us. As Knut was driving and we drove into a dry river bed, Jens went out of the car to check the ground clearing from the wheel base. Wearing shorts and a t-shirt he was a nice target for hundreds of tse-tse-flies. As they landed all over him and wouldn’t let go even though he hit them hard, and almost totally freaking out doing a war dance of some kind and running towards the car with several flies attached - to great amusement to the rest of us. Suddenly the rest of us weren’t laughing that much as the f”(#)/&% flies now had been able to enter the car. After some bloodshed, clearly visible on Odds windows, the humans won, or so we think... Unfortunately we got bitten several times and can promise you that they bite hard, and often leave an easily infected sore on the skin. Day 73:Monday 11. desember 2006Mole National park - Kumasi

På vei ut av parken og med retning mot Kumasi bestemte vi oss for å stoppe i Laranbanga for å kikke på Ghanas eldste moske. Nok engang ble vi, etter å ha kikket rundt et par minutter, krevd for penger av en gjeng unge menn. Jens betalte, da de først spurte om vi ville gi en gave. Knut og Andres derimot bestemte seg for å sette det hele på prøve etter at det hele gled mer over i en tvungen gave og ”gaven” siden ble kalt inngangspenger. Dermed nektet de å betale da det hele virket litt dodgy. Mennene ble sinte og frustrerte og det ble truet med politi, samtidig som beskyldninger om tyveri av landet haglet. Vi holdt på vårt, alt ettersom at vi ikke hadde gjort annet enn å kikke to minutter rundt en moské, og satte kursen ut av byen med noen svært sinte menn igjen etter oss. Det hele var ganske såpass absurd at det ble morsomt der og da, men situasjonen ble faktisk litt alvorlig da vi 20 minutter senere frenetisk ble vinket tilside av to bevæpnede politimenn. Vi ble bedt om å følge med til politi stasjonen, da vi hadde brutt loven. Forvirringen var like vel stor da politiet kunne fortelle at det var hotellet i nasjonalparken som hadde ringt om en ubetalt regning. Etter litt frem og tilbake ble det klart at det var mennene i landsbyen som hadde ringt og at det dreide seg om penger for vår lille sightseeing i Laranbanga. Å ikke betale viste seg å være et lovbrudd, men nesten mer alvorlig var den knuste stoltheten ved at vi ikke hadde trodd på mennene som skulle ha penger. Vi skrudde på sjarmen, gestikulerte og forklarte at ALLE i Afrika skulle ha penger av oss og at vi anså mye av det som juks og fanteri. Dessuten var det ikke noe skilt på stedet som fortalte om inngangspenger, ei heller var mennene uniformerte eller hadde legitimasjon. Politiet viste stor forståelse for dette, og det hele endte med veldig mye latter, forklaring av rute og beskrivelse av Norge (som ale ville komme til). Vi ble noen kroner fattigere (betalte inngangspengene), men med nye politivenner. (Se bilde). Vi foreslo at dersom det var slik at det kostet penger å gå rundt i landsbyen, burde de sette opp et skilt. Politimennene var enige i dette og skulle bringe det videre. Så etter 15-20 minutter med vennlighet (uten å skulle ha penger for det, for en gang skyld) gikk turen videre. Nok en god erfaring med politiet, men trenger kanskje færre av dem, altså møter med politiet, etter hvert som vi nærmer oss Nigeria. Turen videre sør mot Kumasi gikk uten noen større happening, rett bortsett fra en 2x3 meter stort hull midt i veien som vi nesten traff i 100 km/t, noe som hadde betydd den sikre død for Odd og muligens kanskje oss også… Vi klarte heldigvis å bråbremse, mens vi kastet bilen hardt til venstre, noe som medførte en heftig skrens, 30 graders helning på bilen og tilsvarende pendelrotasjon tilbake med nok en skrens. Det hele gikk heldigvis bra, men medførte en litt høyere puls på crewet og ikke minst for stakkaren som kom i mot på traktoren sin. Vi kunne se det hvite i øynene hans i det han så for seg en 3 tonn tung Odd komme skrensende mot ham! Nok en påminnelse om å holde farten litt under det som faktisk virker forsvarlig…

Vel fremme i Kumasi tok vi campen i hagen på Presbyterian guesthouse og fikk oss litt middag før vi var i seng rundt halv ti…
Day 74:Thuesday 12. desember 2006Kumasi

Knut har vært i Ashante hovedstaden før og tok Jens og Andreas med på en kjapp sightseeing og en tur på kultursenteret. Kumasi har et av Vest-Afrikas største markeder, men dette forble uutforsket da vi er litt lei av tomater, tørket fisk, såpe, grønsaker osv. i alle former, farger og varianter. Andreas og Jens var ikke videre imponert over byen og vi bestemte derfor at vi skulle dra videre i morgen, mens vi hadde en super middag på Ricks bambo kafé. Synd egentlig ikke å utforske byen og områdende rundt ordentlig, men tanken på beach og noen deilige dager på strand i fred og ro ligger og gnager i bakhodet etter tre måneder på reise. Litt utålmodige etter litt stand-liv omsider, med andre ord.
Day 75:Wednesday 13 desember. 2006Kumasi-Accra

Vel inne i Accra, akkurat etter skumringen, ble valget for bosted lagt til Akuma Village helt nede ved havet. Veldig bra beliggenhet, men ganske frustrerende å bo så nærme havet uten å kunne bade. Etter å ha kikket litt på kloakkledningenes retning, og mistenkelige luktende, gjørme/bajs-fargede elver (som går i samme retning), har vi vurdert det somt best ikke å bevege seg ut i vannet her, til tross for at noen lokale dypper og koser seg. Accra har over to millioner innbyggere og vi antar at det aller meste av dagens gjøremål ender nettopp her nede i vannet.
Day 76-78:Thursday 14.desember to Saturday 16 desember 2006Accra

Morgengretten og mindre fornøyd etter en lang natt med mye mygg, vanvittig varme, ødelagt vifte og en gigantrotte på rommet, var Jens nesten på vei hjem. Dette gikk imidlertid fort over og vi brukte dagen til å utforske Accra, samt levere Odd på service, mens vi venter på Axel som kommer lørdag. Brukte deler av dagen på å se om vi fant et litt mer sentralt sted å bo, for å feire Jens sin bursdag, som også er på lørdag, med noen øl og en liten tur for å sjekke nattlivet her nede. Vi hadde en ganske spesiell opplevelse på et av hotellene vi sjekket ut. Dobbeltrommene ble nemlig plutselig fulle, da de forsto at vi var tre gutter. Dobbeltrommene var dessuten opptatt i en 2-3 uker fremover, fikk vi vite da vi spurte om det ville bli noe ledig frem mot lørdag. Det hjalp heller ikke da vi sa at Knut og Andreas er brødre og at vi alle er glad i jenter. Da vi gikk over til hotellet rett over gaten bare lo de og smilte og sa at dette var helt vanlig på hotellet, for eieren var superkristen og veldig lite glad i homofili.

Fredagen gikk med til mer surring i byen, henting av bil på service og en tur ut i Osu; nattlivdistriktet i Accra. Dette var en opplevelse i seg selv og vi var usedvanlig omsvermet av flotte jenter. Sånn er det å være tre kjekke unge gutter på tur J Dessverre viste det seg raskt at det var ikke det at vi var så kjekke og nordiske som var trekkplasteret her, men heller at vi var hvite med penger… ”You like to fuck ?!” ble et hyppig stilt spørsmål fulgt opp med: ”You buy me a drink?” Uansett, det ble en ganske morsom kveld, ikke minst på grunn av at vi traff en svensk excpat, Christer, som tok oss med på en liten ”runde” på de anbefalte stedene. Vi tuslet imidlertid som vanlig hjem alene (begynner å bli en stygg uvane!!) etter å ha avtalt å møte Christer ved hans faste bord på Lambadi beach, the place to be in Accra i helgene.

Lørdag våknet vi ikke fult så friske og raske, etter nok en natt med mye mygg og kjemperotte på rommet. Rotten hadde i løpet av natten spist seg gjennom olabuksen til Andreas og inn i lommen for å forsyne seg med røyken hans! Gleden var derfor stor da vi pakket sammen for å flytte til bedre trakter, sentralt og midt i Osu distriktet, for å gi Axel en myk start på Afrika. Vi får vel også nevne at Jens hadde bursdag, dvs veto rett og lov til å bestemme alt for dagen. Etter litt om og men, bl.a. nok en tur til Toyota for å få fikset det de ikke klarte og fikse første gangen pluss det de ødela (!), gikk turen til Lambadi beach. Her satt Christer og pjalla noen pils sammen med sin lokale kone og to svenske kompiser. Vi slo oss ned med dem og koste oss glugg i hjel i solen med øl, mat og masse spennende å se på. Etter hvert som samtalen fløt av gårde fikk vi en liten overraskelse, da den ene svensken som satt der viste seg å være Stefan Swartz, svensk bronse vinner fra fotball VM i USA, 4 ganger champion i fire forskjellige ligaer (Sverige, England, Portugal og Italia? Eller noe sånt..) osv. For de fotball interesserte en storhet og en legende, men for oss ikke fullt så fotballfrelste?!?!? Utrolig hyggelig og sympatisk fyr, som nå holdt på med å etablere et fotballakademi i nord Ghana sammen med en gammel kompis fra Malmö IF, sjekk www.sshf.eu Etter en lang dag og mange pils, samt et tredje grads forhør av Stefan, gikk turen hjem for en kjapp dusj og tur ut. Etter hvert duket også Axel opp. Moro å få han ned! Det ble nok en tur ut i horgatan (det finnes ikke så mange alternativer: der det er folk, er det whoes), med mye drikke og de sedvanlige innpåslitne jobbejentene, som etter hvert er blitt omdøpt til ”super glue”.
Day 79:Sunday desember 17. 2006Accra-Kokrobite

Big Milley’s er en institusjon i Ghana og et yndet samlingssted som overlandere, det var derfor med store forventinger vi satte kursen ut av Accra mot Kokrobite beach og Big Milleys. Gårsdagen satt fortsatt litt i hodet og kroppen mens trafikken ut av Accra var totalkaos og tidkrevende. Det bidro ikke på verken tidsbruk eller humør at vi kjørte noen mil for langt. Da vi endelig kom frem ble vi litt skuffet da vi var de eneste overlandere på stedet. Det svenske bikiniteamet, som vi også nå har lett etter i hele Vest afrika, var utrolig nok heller ikke der. Hvor de egentlig har gjort av seg forstår ikke vi men vi kommer til å fortsette å se etter dem J Det viste seg imidlertid etter hvert at det var 12 tyske/sveitsiske/amerikanske/svensk jenter der, som alle hadde jobbet som frivillige gjennom et europeisk selskap (ASF). De var svært misfornøyde med både selskap og Ghana, da de hadde betalt veldig dyrt for ingenting og fordi de av en eller annen grunn fungerte som magneter på kriminalitet. De hadde opplevd litt av hvert, to jenter hadde blitt voldtatt på dormen to dager etter ankomst, en forsøkt voldtatt på beachen utenfor Big Milleys, rundt 50 % av dem ranet, mens sveitseren ble knivstukket dagen før vi kom. Nice!
Day 80:Monday desember 18. 2006Kokrobite – Elmina - Gold Coast

Vestkysten av Ghana er preget av endeløse, mer eller mindre, hvite strender. Med det menes at sanden er hvit, men det er mye fremmedelementer der... Den tjener nemlig som toalett for lokalbefolkningen. Et etter hvert ikke uvanlig syn, ble således hockeysittende Ghanesere og tilhørende brune, klumper rundt om. Heldigvis har man klart å holde en del områder på noen strender rene, så man finner alltids en grei spot. Vi tok turen nedover vestkysten mot Cape Coast og Elmina, for å se strendene og ikke minst de store fortene som tjente som oppsamlingsteder for slavetrafikken. Det føltes litt spesielt som europeer å gå på guidet sightseeing rundt om på fortet i Elmina sammen med 60 Ghanesere for å se på slavehullene og høre den mørke historien. Ikke noe stolt historie akkurat.
Day 81:Thuesday desember 19. 2006Gold Coast – Kakum – Kokrobite

Fant ut at det avslappende livet på Big Millys og jentene fristet til gjentagelse, derfor vendte vi tilbake dit. Mer beach og drinks. Axel og Jens rakk også et trommekurs med en svært så ”høy” rastaman. Det var faktisk veldig moro, ble det sagt, men man må vel kunne si at det ikke akkurat var rykende afrikanske rytmer som ble produsert, men til tider tromming i takt.
Day 82-83:Wednesday desember 20 to Thursday 21. 2006Kokrobite/Big Milley’s

Mens Knut og Andreas gikk for nok en beachdag, tok Axel og Jens turen til Accra for å ordne visum til Nigeria for Axel. Vi hadde fått bekreftet på telefon at det bare var å komme og at det ville bli klart til fredag. To og en halv timer senere, grunnet endeløse køer, stod vi i resepsjonen på ambassaden og kranglet. Vi måtte jo forstå at damen vi hadde snakket med i telefonen ikke hadde myndighet til å si at visum kunne ordnes og at Axel selvsagt ikke kunne søke om visum her (det måtte gjøres i nærmeste naboland til Nigeria). Det hjalp ikke å forklare at vi andre hadde fått visum til Nigeria i Burkina, som jo ikke er noe grenseland. Selv tunge hentydninger om god betaling prellet av. Slik får man en ubrukelig dag og fem timer i kø.

Torsdagen ble bedre. Den kan vel oppsummeres med strand og at Jens fikk en noe diffus klipp av en tysk anarkist (Zoi). Hun prøvde steinhardt å overbevise om at mohawk var beste alternativ, men landet på litt begrensning av hockeynakken.
Day 84:Friday desember 22. 2006Kokrobite - Accra

En dag for ordning og fiksing. Vi har handlet trommer, figurer, masker, spyd, bokser og kniver. Dette tar selvfølgelig mye plass og vi tenkte derfor å få sendt det hjem med båt. Etter litt leting fant vi EWALD, et shipping firma som påtok seg jobben med å sende tingene hjem. Som alt annet i Afrika tar sånt tid, da de måtte finne ut hva de skulle ha betalt, skaffe kartong, ordne en del andre ting som ikke hadde noe med oss å gjøre (som middagsplaner, kikke på tv, sove, osv) for så omsider å si at båtfrakt var umulig. Fly var mye bedre! Så da var det nye regnestykker og litt frem og tilbake før alt var i orden og vi kunne finne oss et sted å bo. Men dagen var gått. Igjen.

Klok av andres skade (?), prøvde Knut en lokal frisør. Det ble i hvert fall billig. Fem norske spenn.
Day 85:Saturday Desember 23. 2006Accra – Ada

Etter å ha ordnet og fikset litt mer i Accra fikk vi endelig satt kursen østover mot Ada, som vi hadde hørt mye fint om. Her fant vi fram til CocoLoco beach resort. Det høres flott og fint ut, og vi tenkte at dette må være et ypperlig sted å feire julen. Stedet var imidlertid på den nederste delen av luksusskalaen. Vi bestemte oss for å campe og bruke fasilitetene istedenfor. ”Resorten” er et enormt sted med stort potensial, men med så mye annet på dette kontinentet var det på langt nær utnyttet, heller det motsatte. Å få servert middag viste seg å ta halvannen time, selv om de bare hadde tre av sikkert åtti retter på menyen!! Jollof rice, curry beef og fried rice and chicken… Hva annet kan man ønske seg?

Under middagen kom vi i kontakt med åtte danske jenter som jobbet som volunteers. Litt underernært på nordisk, kvinnelig kontakt, ble det en hyggelig kveld med dem.

Litt før midnatt dro vi alle sammen, bevæpnet med et knippe øl og lommelykter, på havskilpaddejakt. Det er nemlig sånn at stranden vi bor på er et egg legging sted for svangre skilpadder, og julen er høysesong.

Etter en del labbing oppdaget vi noen enorme spor, men ingen skilpadder (diskusjonen gikk høyt om dette var traktor spor eller dyrespor..). Etter hvert delte gruppen seg i to, én som gikk hjemover og én som fortsatte jakten videre nedover stranda. Uansett, etter 100 meter i hver retning støtte begge gruppene på hver sin store, og da mener vi virkelig enorme, skilpadde. De hadde begge gått opp på stranda for å grave sine halvmeterdype hull i sanden for å legge sine egg oppi. Vi ble stående, ganske så overveldet over størrelsen, å se på de pustende og pesende, mødrene jobbe. Lille juleaften ble dermed avrundet med stor stemning, selv om det ikke akkurat var julestemning.
Day 86:Sunday desember 24. 2006Ada

Vi våknet til dundrende musikk klokken 0800, her skulle det nemlig være julefest og da var det vel bare og begynne!!!!? Reggae for alt det var verdt. Vi klarte å lure til oss noen timer til på øyet, før vi slepte oss ned på stranden hvor det var soling, ball lek og bading.

Juleaften-menyen bestod av de to samme valgene som gårsdagen, og det ble samme rett både til lunch og middag (biff curry (dvs. seige udefinerbare slintrer)og kylling med ris!) Skikkelige saker og stor stas, not! Julemiddagen hjemme var dypt savnet, der vi satt med halvspiste tallerkener.

Over gaten var reggeafesten begynt å ta av, i hvert fall for de mange lokale som danset energisk i mørket og kikket rart på oss Obronies (white men).

God jul!!!.
Day 87:Monday desember 25. 2006Ada – Togo border

Vi sto opp med en ny, liten hangover. Det ble en relativt annerledes julefeiring i går, men moro var det. Fullt beachparty med skikkelig St. hans bål og full musikk, så høyt at det nesten ikke kunne prates 200 meter unna, er jo i hvert fall annerledes enn den vanlige julen. Its Africa!!! Etter en langdryg frokost, i den forstand at det tok to timer og fire forespørsler å få den på bordet, ble kostebinderiet samlet. Togo neste.

Grensepasseringen gikk igjen smertefritt. Vi hadde vært litt nervøse for at det kunne bli problemer med at Axel måtte få visum på grensen, men den bekymringen var grunnløs.


Previous page: Burkina Faso
Next page: Ghana Andreas