Print this page

Congo

Congo Brazzaville

(170 848 km)

Congo Brazzaville(170 848 km) Day 133:Friday February 16. 2007Congo border – Bush Camp

Fra bommen inn til Congo og videre gikk det fra å være vei til jorde, et pløyd sådan, og derfor svært vanskelig å kjøre på. Tidvis bedret den seg, for så å ende opp i enorme gjørmeområder igjen. Men Odd kommer seg frem! Naturen endret seg straks vi kom over grensen. Fra dyp regnskog åpnet det seg stadig mer, og etter hvert ble det store gresskledde åser som preget landskapet rundt oss. Utrolig grønt og veldig vakkert.

Vi er tydeligvis tilbake i Cadeau-land igjen. Overalt hvor vi kjører og det er folk, blir vi overøst med folk som ber om (dvs. roper eller skriker) cadeau. Endte tilslutt med å campe foran en skole etter å ha fått landsby sjefens velsignelse. Mens vi satt opp campen begynte folk å strømme til, omtrent som til en vanlig Stabækkamp i fotball. Dvs. cirka førti tilskuere som så hele ”matchen”, men på det meste må det ha vært opp imot 70-80 stykker som i akt tok oss i alt vi gjorde: Fra å ta på bukse, en liten kattevask for å døyve den verste lukten, til å koke vann og spise noodles. Vi var helt klart kveldens underholdning (her passer kanskje ikke metaforen til Stabækkampen lenger)! Vi tok noen polaroidbilder og ga bort noe som medførte fullt anarki og nesten slåsskamp. Her er det ingen deling, men den sterkestes rett. Da Andreas skulle gi borte en sigarett ble det sånn kamp om den at den smuldrett opp og forsvant i gjørmen, dermed ingen røyk på noen av dem.

Vi fikk etter hvert vite at vi var de første turistene som stoppet i landsbyen. Det er temmelig tilfeldig hvor man er når solen går ned, så moro for dem og for oss. Eller det var moro helt til noen fant ut at den ene stolen vår og matbollen til Jens var noe de ville ha selv. Litt trist egentlig, i det vi tilbød våre tilskuere både noe å sitte på og litt mat. Ikke det at det koster oss noe å kjøpe nytt, men verre at man liksom ikke føler at man kan stole helt på noen. Dette ødela stemningen litt, men etter en del om og men og en liten trussel om at vi ville gå til landsbyhøvdingen om ting ikke ble gitt tilbake, dukket de imidlertid opp igjen som troll av eske.
Day 134:Saturday February 17. 2007Bush Camp – Bush Camp

Vi fortsatte der vi slapp i går med å kjøre sør vest mot Point Noire. En mer eller mindre begivenhetsløs dag med de obligatoriske check points og elendige veier med gjørmehull som kan svelge biler. Inntok lunsj på det ene sjekkpunktet, her besto menyen av kokt flaggermus eller kokt høne. Det ble høne. Ellers ble det mange timer med lydbok i bilen, Vindens skygge, av Carlos Rois Saffron. En utrolig bra bok som anbefales!

Som sagt, en begivenhetsløs dag, i hvert fall frem til soldnedgang, da vi plutselig rundt en sving så en Toyota Landcruiser stående fast i et enormt gjørmehull med 50 grader helning og gjørme til langt opp på vinduene. Der stod det også to whitees og 15 lokale gjørmedekkede gutter, noen kløende seg i hodet andre gravende. Det viste seg at det var to engelske gutter Andy og James, som for øvrig er de første overlanders vi har sett siden Ghana, som hadde satt seg ordentlig godt fast og attpåtil veltet. Gravings- og redningsarbeidet hadde pågått siden 1230 med både taueforsøk og winsjng, men uten særlig fremgang. Med erfaring fra vinter-Norge, ørkenkjøring og en stor kraftig bil; Odd, var dagen tilslutt reddet i ni tiden da vi fikk trukket dem opp av gjørmehelvetet. Øl på oss og CFAS til de lokale guttene!

Vi campet og spiste middag sammen med de takknemlige engelskmennene som var mer eller mindre på samme tur/rute som oss, men som startet en mnd før oss. Planene dere er ned til Cape Town og muligens opp igjen østkysten. Problemet deres var imidlertid at de ikke hadde visum til Angola, og heller ikke hadde klart å få det i Point Noire, og de måtte derfor legge ut på en 1000 km og nærmere en ukes de-tour til Brazzaville på elendige gjørme veier. Og ikke minst gerilja lurende i bushen om de velger feile veier… De kunne fortelle oss at i Point Noire var også to svensker, to tyskere, en sørafrikaner og en hollender også ”strandet”, ventende på visum. Heldigvis har vi allerede skaffet visum i Nigeria og slipper forhåpentligvis problemer med grensepassering, selv om ryktene sier at man ikke får krysse in i Cabinda (enklavestaten til Angola) fra Point Noire. Tiden vil vise og går det ikke, må vi også ut på en skikkelig de-tour. Bank i bordet og kryss fingre. Vi ble også fortalt at oversvømmelsene og regnet hadde brakt kolera til Point Noir og 238 mennesker skal ha dødd i byen de siste dagene.

Uten dusj, bar det inn teltene for natta, fortsatt ganske så gjørmete.
Day 135:Sunday February 18. 2007Bush Camp - Point Noire

Tre timers kjøring på veldig varierende veier, herunder en ikke langt fra velt på oss også, kom vi til Point Noire. På veien møtte vi de to svenskene og fyren fra sør Afrika (som hadde mistet kona på veien (hun fikk nok i Nigeria), slik at han nå kjørte alene) som hadde bestemt seg for å gi opp Point Noir og ta samme veien som engelskmennene til Brazzaville og videre med båt til Kinshasa. Fant frem til Club Nautic, der vi traff de to tyske i den siste bilen som venter her.

Bøttedusj og tørking av alt som er vått, ble dagens hovedgeskjeft, påfulgt av en internettsession med overraskende høy hastighet på linja.

Oppdaget ett nytt knukket feste til takstativet. Vi må altså på nytt finne et sted som kan sveise aluminium.
Day 136:Monday February 19. 2007Point Noire

Dag for fiksing. Fant frem til et maskinverksted som laget nytt feste til takstativet i jern. De skal også sveise den gamle. Begynte å regne ut på ettermiddagen og det fortsatte i 12 sammenhengende timer…
Day 137:Tuesday February 20. 2007Point Noire – Border Angola, Cabinda

En kort tur på ca 1 time til grensen uten noe spennende opplevelser. Grense formalitetene gikk lett og etter ca en time var vi i Angola, Cabinda.

 


Previous page: Gabon
Next page: Congo DRC