Print this page

Burkina Faso

Burkina Faso

(157 400 km)



Day 64:
Lørdag 2desember. 2006Ouagadougou-Bobo Dioulasso

Tok ikke lange tiden i byen før vi fant ut at vi ikke orket å bruke helgen her, Afrikanske storbyer er ikke noe sted man ønsker å bli i for lenge. Vel vitende om at vi uansett måtte tilbringe minst fire dager i påvente av visum til Ghana og Nigeria, bestemte vi oss for å ta turen til Bobo-Dioulasso, eller bare Bobo, Burkinas nest største by. Bobo er mer avslappet og har en del sights som er OK å få med seg. Igjen tok Odd oss pliktoppfyllende med videre de 400 km, på overraskende gode veier.

Brukte ettermiddagen på å finne et svømmehull i en vernet park utenfor byen. Det var faktisk ganske deilig. Rennende krystallklart vann, omgitt av jungel. Ble der en times tid før vi dro inn i byen, hvor vi fant oss et hotell, spiste, fikk oss en ny ”venn” og endte på en liten bytur med live bongo tromme musikk, horer, disko og litt å le av. En annen ”venn” som satte seg ned ved oss, ekstremt drita i løpet av en øl, skulle slåss med hele restauranten for han mente at de hadde vært rasistiske mot oss. Skjønte ikke helt hvorfor, men det hadde noe med at de ba oss om inngangspenger. Det viste seg at han var barnesoldat fra Elfenbenskysten, og slet tydelig mentalt med opplevelsene derfra. Han viste oss en svært arrete mage etter å ha blitt skutt under krigen. Det endte med at vi alle ble bedt om å gå, med beskjed om å komme tilbake når vi hadde ristet av vår ”venn”, noe vi gjorde.

0,6l øl på utestedet var ”svin dyrt”, 12 Nkr, og inngangspenger på nærmere 40 kr, gjorde sitt til at pengene fløy, men gøy var det!! (Ok da, litt billigere enn i Norge, ja.) Knut ble sittende å se på mens Andreas fikk tilnærmelser fra en dame og Jens fra en annen. Artig å observere det universelle språket sex, da vi ikke skjønte bæret av hva de snakket om (deres pantomime bestående av slikking på fingre, knaing av bryster og slikking i øret var mye lettere å forstå…) og hvordan damene prøvde å ”lure” til seg betaling for alkohol, og forhåpentligvis, etter deres ønske, for sex senere. Vi ruslet imidlertid (noe sjanglende) som vanlig hjem alene uten damer og med moralen mer eller mindre i behold (dog med en viss kuet pulelyst), fortsatt med vår ”venn” på slep. Ikke nok med han, for i tillegg hadde Andreas i løpet av kvelden endt opp med å kjøpe en svær tromme! Hvordan dette skjedde, er litt usikkert. Han satt bare der plutselig med trommen, litt fattigere og fire karer som forsvant raskere enn vi trodde en afrikaner kunne bevege seg…
Day 65:Søndag 3 desember 2006Bobo Dioulasso-Hippo watching

Brukte halve dagen på å vandre rundt i byen sammen med vår ”venn”. Han skulle selvfølgelig ha penger av oss (som alle andre). Skikkelig slitsomt og man kan nesten ikke prate med noen uten at de skal ha noe av oss. Men det er vel forståelig nok. De har ingenting. Vi har mye. Uansett, man blir skikkelig mistroisk og mistenksom til alt og alle, noe som faktisk er litt synd.

Kom oss etter hvert av gårde og kjørte halvannen time til en liten landsby som het Satiri for hippo watching. Ble padlet ut på en liten innsjø av ikke mindre enn seks (6) fiskere. Vi kom så nærme som 20 meter unna gjespende, gryntende og dykkende flodhester. Det var veldig kult og ikke til å sammenligne med TV og blader. Vi klarte selvfølgelig den prestasjonen at Jens glemte zoomlinse til sitt kamera mens Knut og Andreas sine kameraer var tommer for batterier før vi var kommet frem til flodhestene... Få gode bilder og en lærepenge rikere, så minnene forblir for det meste i hodet.
Day 66 - 69:Mandag 4. desember - Torsdag 7. desember. 2006Ouagadougou

Tilbake i Ouga (eller wagadougu som de også sier)for å søke visum til Ghana og Nigeria. Dette viste seg å være mye enklere enn fryktet. Ghana visumet ble klart på 24 timer og på den Nigerianske ambassaden ble vi lovet 48 timers service. Da vi leverte visum søknad på ambassaden, kom vi i prat med den ansvarlige der. Han kunne fortelle at”…the northern sahel area is so poor that not even the thieves go there...” som svar på om landet var trygt og om det var ok å reise i nord.

Murphys lov (om noe kan gå galt så går det galt) er svært vanlig og utbredt i Afrika og vi har derfor forbredt vår tålmodighet. All erfaring fra turen vår hittil tilsier at ”noe” vil oppstå, så vi er spente på hvor lang tid visumet vil ta, og ikke minst hvor dyrt det blir (de vil ikke si noen pris før vi henter det). Blir nok her i noen dager for å ordne dette, før vi setter kursen sørover mot Ghana, der vi regner med å bruke julen, og hvor også Axel kommer den 16. for å bli med i én mnd fremover.

Ellers er det en selsom opplevelse å observere livet i gatene her, alt og da mener vi absolutt alt, fraktes rundt på traller, hoder, sekker, osv. I tillegg selges absolutt alt av vandrende butikker, som bærer med seg varene rundt i gatene og der de vandres. Det finnes utallige selgere av kontantkort, klokker, appelsiner, bananer, mat, drikke, bilutstyr, svamper, stumtjenere, malerkoster, kjeks, vann osv., for å nevne noe. Det rareste er kanskje å se en skoselger som ikke har egne sko, skolebarna med fine flotte sekker (sikkert delt ut av FN el. l) som har disse balansert på hodet (!!) eller filmselgerne som bare vil vise deg porno i et strengt muslimsk land…

I Burkina finner du de fattige, og da prater man de virkelig fattige av de fattigste. Dette er et av verdens fattigste land og det synes! Vanskelig å håndtere til tider, da man har sympati og gjerne vil hjelpe, men det er lite å få gjort.

Ble mange turer på diverse markeder og gatelangs. Det er ganske spesielt, så fort vi stopper og viser den minste interesse for noe, kommer folk flokkende til og skal selge oss sitt eksemplar, det er nesten som å observere bier til honningkrukken…

Vi fikk faktisk visumet som lovet, men de hadde satt som krav at vi entret Nigeria før 6. januar. Etter litt frem og tilbake fikk vi dem til å ”ordne” dette ved å sette et ett tall foran 6 og vips hadde vi frem til16 januar på å komme oss til Nigeria. Haken ved dette var at en annen person ved ambassaden også måtte være med på dette, så vi ble bedt om å komme tilbake i morgen.
Day 70:Fredag desember 8. 2006Ouagadougou-Ghana border

Vi møtte opp som avtalt for å hente visum på den Nigerianske ambassaden og til vår store forundring, var alt greit!

Inn i Odd, til hotellet for å sjekke ut og retning sør mot Ghana. På veien stoppet vi innom Tiebelè, en liten landsby med svært spesiell arkitektur, for å kikke litt rundt. Ganske fint og annerledes og vel verdt en liten detour.

Deretter fortsatte vi til grensen hvor alt gled greit og ingen problemer her heller. Utrolig! Alle guidebøker og reisende advarer mot hvor vanskelig og masete det er å krysse grenser i Afrika. Foreløpig har vi ikke opplevd noe av dette med unntak av Mauritania – Senegal grensen, men det var egentlig ikke super mye mas der heller.
På Ghana-siden ble vi sittende å vente, da det nye tollkontoret hadde sin høytidelige åpning med visepresidenten og et enormt følge tilstede. Nytt flott bygg og fullstendig i dataalderen fikk vi høre. Men når vi kom til desken ble pc’en dyttet til side og de skrev alle dokumentene våre for hånd.J

 


Previous page: Mali
Next page: Ghana