Print this page

Angola

Angola

(171 749 km)

 

Angola(171 749 km)Day 150:Friday February 23. 2007Boma – Matadi – Angola Border- Bush Camp

Grensepasseringen gikk raskere enn noen gang. Det som tok tid var våre forsøk på å få vekslet om vår nå utgående valuta som vi har for mye av… Det ble litt kjøring videre på kjerreveier av varierende, men stort sett dårlig, kvalitet.

Angola er et krigsherjet land som like etter de var ferdig med uavhengighetskrigen med Portugal, innledet en borgerkrig som varte helt fra 1975 til 2002, de har derfor åpenbart ikke prioritert veibygging på landsbygda. Det ligger fortsatt veldig mye miner igjen i Angola (i følge Lonely planet-guideboka ligger det like mange udetonerte miner som det er personer (ca. 14 mill) i landet), dermed blir det lite vandring utenfor veien og camp i veikanten. Vi fant tidenes mygghull, noe som gjorde middagen til en vanskelig affære, da det ble mer vifting med armer enn spising. Ble tvunget i seng før halv åtte, men sovnet tvert til lyden av et hundretalls hissige, summende mygg som forsøkte å finne veien inn gjennom myggnettingen.

Klarte drøye 20 mil på elleve timers effektiv kjøring i dag.
Day 151:Saturday February 24. 2007Bush Camp – Bush Camp

Rette strekk, høyt grønt gress på begge sider av veien som er svært hullete og tidvis oversvømt. Slik var utsikten uavbrutt i nye elleve timer med kjøring i dag. Pene grønnfarger, men ingen variasjon overhode. Dagen kåres til den kjedeligste dagen i 2007, muligens også 2006. Ny i veien.
Day 152:Sunday February 25. 2007Bush Camp - Luanda

En ny langt fra underholdende dag på veien som ikke før de siste 40 kilometerne før Luanda ble bedre. Ankom hovedstaden før mørket. Dette er en by med tydelige kontraster. Passerte oversvømte søppelplasser som også så ut til å tjene som bosted for en rekke lokale, for så litt lenger ned i gata å kjøre forbi høyreiste hovedkontor til diverse oljeselskap. Angola er det landet i verden med størst forskjell på lønnsnivået. Et lite mindretall sitter på enorme ressurser, stort sett tilrøvet etter borgerkrigen, mens resten av landet er svært, svært fattig. Like fullt er prisene høyere enn i Norge, fyrt opp av oljeselskapene og oljeøkonomien. Fra å være et land som lå på toppen i afrikansk sammenheng når det gjaldt eksport av matvarer, importeres nå så å si alt av mat fra Sør-Afrika og Europa. Landet er ett av de mest fruktbare i verden og har naturressurser, herunder olje, gull og diamanter, så det ljomer. Men infrastrukturen er helt ødelagt og marken dyrkes knapt lengre. Derfor må mat importeres, og slikt blir dyrt når det skal transporteres på veier som ikke er blitt gjort noe med siden portugiserne forlot landet.

Fant etter litt om og men frem til den svenske componden, hvor Vegard, som er sjef for FNs menneskerettighetskontor her, bor. Han tok oss svært godt i mot og innkvartete oss i huset sitt, lagde mat og sørget for den andre varme dusjen i 2007. Helt overlegent! Sjelden god batteriladning. Stor takk til ham for den store gjestfriheten! En takk rettes også til Pål og hans kone Vibeke som vartet opp med pizza og kaffe, mens vi ventet på Vegard.
Day 153:Monday February 26. 2007Luanda

En dag som stort sett gikk med til å surre rundt på den svenske componden, bade i bassenget og vaske klær.. Samtidig prøver vi å få en avtale med norsk folkehjelp for å kunne bli med dem ut å se på minerydding.

På kvelden gikk vi en tur ut på Ihlaen og spiste sammen med Vegard, mens vi så utover Atlanterhavets bølger på den ene siden og Luanda skyline på den andre.
Day 154:Tuesday February 27. 2007Luanda

Knut og Jens brukte det meste av formiddagen til å fylle diesel, smøre bilen og prøve å fine noen som var villig til å veksle FCFA’ene våre. Sistnevnte uten hell. Andreas ble igjen i leiligheten, da han ikke var helt i form Etter en ny, god lunsj hjemme hos Vegard, ble det en liten sightseeing ute på Ilhaen. Der kjøpte vi en liten burgermeny, med tidenes desidert vondeste burger, til godt over hundrelappen. Det er dyrt i Angola!!
På vei tilbake til luksusen på swedish compound kom vi imidlertid over en overland bil: www.border-crossings.com Det var to Amerikanere, Eric og Sherykay som også kjørte gjennom Afrika og siden Australia. De skulle imidlertid bruke 2-3 år… (Vi endte opp med å reise sammen med dem de neste 2-3 dagene).

Før dagen var omme måtte vi også bestille nye pass på den norske ambassaden, da vi begynner å gå tomme for sider, tiltross for at vi startet med nytt pass. Afrika er et kontinent som er glad i stempler.. Forhåpentligvis kan vi plukke opp de nye passene våre i Lusaka, Zimbabwe når vi kommer ditt. Da vi endelig tok kvelden hjemme hos Vegard fikk vi også den gledelige beskjeden om at vårt besøk ut i felten med Norsk Folkehjelp var i boks, så nå skal vi inn i minefelt og se hvordan det virkelig foregår…
Day 155:Wednesday February 28. 2007Luanda – Porto Amboin

Andreas og Knut’s lillebror, Simen, har bursdag i dag. GRATULERER, der du koser deg i de franske alper, lenger unna den varmen og fuktigheten vi har her er det vel vanskelig å komme..

Vi forlot Luanda utpå ettermiddagen med kurs for et anbefalt strand sted som vi imidlertid ikke fant. Vi møtte imidlertid Eric og Sherykay på veien og dro sammen med dem til Porto Amboin, en liten by ved kysten. Her fikk vi en yppelig strandcamp og koste oss i solen og koste oss mer med litt for mange øl etterpå… Vi tilbød Eric og Sherykay å forhøre oss om også de kunne bli med ut i felten og observere minerydding.
Day 156:Thursday March 1. 2007Porto Amboin - Gabela

Våknet med litt tungt hode som raskt gikk over etter en morgendukkert og noen timer på stranden. Det ble imidlertid etter hvert så varmt at vi måtte rømme inn under skyggen. Mens vi satt der stjal noen sandalen til Knut. Hans andre par som blir stjålet.

Vi fikk bekreftet at det var ok at Eric og Sherykay fikk bli med på minerydding og satte etter hvert kursen opp mot Gabela hvor vi skulle få bo på Campen til Norsk Folkehjelp, før vi drar ut til minefeltet på fredag. På veien kjøpte vi med oss 12 hummer til middag for knappe 8 kroner stykket og kjørte gjennom storslått og vakker natur.

Det ble en festmiddag av de sjeldne da vi fikk ordnet oss for kvelden og vi inviterte også Kjersti (norsk ansatt som hadde bodd tre år i Angola som mineekspert) og Anne (engelsk, utsendt fra hovedkontoret i Oslo) på middagen. De kom med øl og vi sto for maten! Kjempe hyggelig kveld og mye moro.
Day 157: Friday March 2. 2007Gabela – Mine field - Lobito

Mineryddings dag. ”Gå i mine fotspor. Ikke gå andre steder.”, fortalte omviseren oss. Helt greit å være disiplinert for en gangs skyld. Vi ble vist rundt på et minefelt som lå mitt i bushen, der ingen skulle tro det var miner. Men det var det flust av. Ekstremt trist å vite at landet har millioner av miner igjen, når en ser hvor omstendelig og sakte arbeidet går. Det var en veldig interessant omvisning vi fikk, så tusen takk til alle som trakk i tråder for oss for at vi kunne være med!

Lang kjøretur til Lobito. Vi har etter hvert utviklet en læringskurve som tilsvarer en gullfisk, og fikk det nok en gang for oss at vi skulle kjøre på og komme oss til byen. Vi skilte lag med Eric og Sherykay og endte med å få noen timer mørkekjøring før vi kom frem og fant oss et sted med litt mat og en strandcamp. Det viste seg snart at det nattlivet og den flotte lille strandbyen vi hadde ventet oss ikke eksisterte i området vi hadde funnet camp. Det var en enorm by og stranden ble brukt som toalett av alle, nice!
Day 158:Saturday March 3. 2007Lobito – Bush Camp

Da Lobito ikke akkurat var det vi søkte, bestemte vi oss for å sette kursen mot Namibia, 700km sørover, men med dårlige veier og lite å by på på veien. Kursen gikk mot Lubango, visstnok en 10 timers tur men… 7 timer senere var vi under halvveis så…
Day 159:Sunday March 4. 2007Bush camp – Lubango – Bush Camp

Så har vi tatt feil igjen, ikke noe nytt under solen i Afrika, men vi har tidligere skrevet om dårlige veier og brukt strofer som: dårligst i Afrika osv, men dagen i går og i dag tar kaka når det gjelder dårlig fremgang med en snitt fart på 10 km/t og sønderristet bil og innhold. Eneste trøst er det fantastisk landskapet og lydbok (Unni Lundell – Rødhette) som imidlertid fikk timene til å gå selv om fremdriften til tider var vanskelig å få med seg…
Day 160:Monday March 5. 2007Bush Camp – Namibian border – Ondangwa (Namibia)

Vi satte av gårde videre mot Namibia uten særlig håp om å nå grensen i dag heller, veien overrasket imidlertid og farten ble både 8 og 10 doblet fra tidligere dager. Et variert terreng som føk forbi til lyden av ”Rødhette” og en og annen tanks langs veikanten, førte oss til grensen på kortere tid en antatt. Gleden var derfor stor da vi nok engang var gjennom grensekontroll uten problemer og satte kurs for på Namibisk jord, visstnok et land som fungerer etter tilnærmet kjente og kjære prinsipper fra Europa.


Previous page: Congo DRC
Next page: Namibia